Arne Nordheim: et gjenbesøk

Arne Nordheim: Epitaffio, Monolith (1990), Epitaffio (1963), Canzona (1960), Fonos* (2003), Adieu (1994)
Oslo-filharmonien, dir.: Rolf Gupta og Jukka-Pekka Saraste*, Marius Hesby – trombone*, Simax CD PSC 1318

Vi har forlengst gjort oss kjent med Arne Nordheims musikk – og hans verk. At det nå blir en nyinnspilling av et par av hans mest kjente orkesterverk, viser bare at den norske komponisten som døde i fjor, er blitt en moderne klassiker.

Her møter vi igjen to av hans fremste verk fra 1960-tallet – verk som gjorde at han for alvor ble en komponist av betydning, ikke bare her hjemme men langt ut over landets grenser.

Å høre Epitaffio og Canzona på nytt er som et gjenbesøk i en kjent verden. Men det er forfriskende å høre dem, og dette nye besøket i Arne Nordheims rike klangverden varmer. Klangene slik vi møter dem i Epitaffio er som et gledelig besøk i hans vidunderlige vakre verden, en verden som nådde sin fullkommenhet etter vår mening i klangene i balletten Stormenslik vi opplever i strandscenen i åpningen av annenakt. 

Disse to verkene ble spilt inn i mai i fjor. De presenteres sammen med Monolith fra 1990 og Fonos, trombonekonserten som ble spilt inn på en konsert samtidig med at opptaket til den vanvittige spenstige og (faktisk humørfylte i Oslo-filharmoniens versjon!) sjette symfonien av Mahler fant sted et par måneder tidligere. Som vi opplevde på denne konserten er dette et sympatisk stykke musikk.

CD’en avslutter med hans kanskje mest kjente verk, Adieu som er en versjon for strykere og klokkeklang. Oslo-filharmonien har gjort stor bruk av dette som encore-nummer, ekstranummer, på sine turnekonserter, særlig under Mariss Janssons‘ tid.

Dette er i høyeste grad en prisverdig CD-innspilling og all ære til plateselskap og Oslo-filharmonien for dette. Det varmer!