Arne Nordheim: Epitaffio, Listen, Aftonland, Canzona per orchestra, Colorazione, Wirklicher Wald, Clamavi per violincello solo, Tenebrae per violincello & orchestra, Stormen suite, Tres Lamentationes, Aurora, Nedstigningen, Draumkvedet, Tre Voci, Silver Key, Quasi Fantasia, OHM for lur og tape, Solitaire, Magma, Pace, Greening, Eco, Solar Plexus, The Return of the Snark, Partita fur Paul, Spur, Nachruf
Royal Philharmonic Orchestra dir.: Per Dreier, Einar Steen-Nøkleberg – klaver, BIT 20 Ensemble, Siri Torjesen – sopran, Oslo-filharmonien dir.: Herbert Blomsted, Yoav Talmi og Christian Eggen, Dorothy Dorow – sopran, Aage Kvalbein – cello, Bergen Filharmoniske Orkester dir.: Karsten Andersen, Truls Mørk – cello, Süddeutsche Rundfunk Sinfonieorchester dir.: Charles Darden, Grex Vocalis, Kringkastingsorkesteret dir.: Sverre Bruland, Sveriges Radio Symfoniorkester dir.: Herbert Blomsted, Karin Krog, Jan Garbarek, Bobo Stensson, Jon Christensen m.fl. Aurora ACD 5070
Dette er veldig. Det er stort. Nesten for stort til å sammenfalles i én artikkel.
Vi har i over en uke sittet med flere timer Arne Nordheim på øret så å si kontinuerlig.
Vi er overveldet.
Vel har vi hørt mesteparten av disse verkene før, flere av dem på plate og CD, men samlet på syv CD’er gjør de et inntrykk som er nesten ubeskrivelig.
Verkene dekker perioden, fra Aftonland på 50-tallet og den satsen fra strykekvartetten som er blitt hans mest spilte orkesterverk, Nachruf – til dags dato.
Mer enn noe annet stiger det fram en komponist som er uendenlig rik i sin uttrykksform. I dag kan vi trygt si at hans tonespråk er farver, ekspresjonisme og preget av mer romantikk enn strukturert formalisme, uten at det bør ligge noe galt i det. I dag ser vi at hans tonespråk er svært moderat selv om det på langt nær er søt-suppe tonalt. Bare innledning på Stormen viser oss hvilke følelsesregister han beveger seg i, og hva det utløser av stemninger hos oss.
Og sannelig finner vi innpass for litt assosierende klanger av Los Angeles-vennen Frank Zappa som gjerne oppsøkte komponisten på sine få Oslo-besøk. Tromboneverket The Return of the Snark vekker umiddelbar gjenkjennelse, om ikke annet så i navnet.
Disse syv CD’ene er ikke satt sammen kronologisk, det er heller ikke Nordheims samlete vi hører. For noen vil selvfølgelig savne fiolinkonserten, den opprinnelige strykekvartetten og oratoriet Nidaros i en slik samling. Men dette er alene tre CD’er til, og vi har mer i vente av den ungdommelige 71-årige komponisten.
Men helheten er her, og det er den vi fjetres av. Dette er ikke bare Arne Nordheim, her er det den internasjonale komponisten som trår fram, med elektroniske impulser fra Warzawa og tekstlige fra Italia.
Arne Nordheim er i mange år hedret av den norske stat. Han er gitt bosted i Wergelands hus Grotten og har som nærmeste nabo Slottet. Dette sier det meste om den offisielle statusen han nyter.
På denne samlingen har vi flere tyngdepunkter. Vi har orkesterverkene fra 60-tallet, spritet opp med elektroniske klanger, vi har celloverkene fra 70-.tallet, blant annet konserten som er tilegnet Mstislav Rostropovitsj og vi har først og fremst alle verkene for kor, orkester- og instrumentalensemble, stemmer og elektronikk. Skal vi karakterisere noe som er særegent Nordheim, er det nettopp dette.
Særlig merker vi oss delvis sceniske verk som Nedstigningen (skrevet for radio-dramatisk framføring) og Draumkvedet som første gang ble framført under OL på Lillehammer,
Det er funnet plass for hans tre minutters snutt for klokkespillet i Oslo Rådhus, uten at det føles påtrengende eller dyttet på oss som ledd i en samleutgivelse.
Og gjennom det hele: mye elektronikk, klanger som ofte forbindes med levende konkrete lyder, drømmende, myke lyder som vekker assosiasjoner, bilder og farger.
Disse syv CD’ene er vanskelige å komme utenom for en musikkelsker. Få dem alle syv!
