Verdi: Aroldo Neil Shicoff (Aroldo), Carol Vaness (Mina), Anthony Michaels-Moore (Egberto), Roberto Scanduizzi (Briano), Julian Gavin (Godvino), Sergio Spina (Enrico), Marina Comparato (Elena), Orchestre e coro del Maggio Musicale Fiorentino, dir.: Fabio Luisi
Opptak fra Teatro Verdi Firenze des, 1997
Med denne innspillingen tar vi farvel med Verdi-året, i full forvisning om at det om ikke lenge er mer enn 100 år siden han døde. Dette minnesåret har gitt oss en rekke fremragende innspillinger. Blandt de fremste setter vi Requiem-innspillingen med Gergiev. Vi har også fått Bryn Terfel i Falstaff og opplevd en rekke andre innspillinger av Verdis verk (for øvrig fortegnelse over Verdi-verk utgitt i på CD i 2002 se Kulturspeilets oversikt over CD-anmeldelser).
De fleste kjenner ikke denne operaen under dette navnet. Den er bedre kjent som Stiffelio som hadde premiere i 1850.
På grunn av beskrivelsen av en prest i sluttscenen som ble oppfattet som upassende måtte Verdi forandre endel av personene og handlingen for å omgå sensuren. Han skrev likesågodt en nesten helt ny opera, selv om mye av den originale musikken er i behold. Den er såpass forandret at vi godt kan innestå for denne betegnelsen. Den viktigste forskjellen er at handlingen er flyttet til de britiske øyer under korstogstiden. Hele sisteakten og store deler av første er helt ny.
I mellomtiden komponerte Verdi Rigoletto, La traviata og Trubaduren. Den ‘nye’ operaen hadde premiere i 1857. For vår tid er man mest interessert i originalen Stiffelio, og det er grunnen til at denne omskrevete operaen så sjelden høres.
Aroldo er altså en Verdi-opera skrevet under et annet navn og senere revidert da han var i sin fulle blomst som operakomponist. Særlig er korpartiene her sterke og gjør stort inntrykk.
Det er en sprelsk og flott innspilling vi får. Det er et verk av den modne operakomponisten vi hører, og dette gjør opplevelsen av denne operaen desto sterkere.
Denne innspillingens fremste styrke er to herlige solister i Neil Shicoff og Carol Vaness. Fra første øyeblikk overbeviser de, vi slås så si til bakken av Carol Vaness‘ inntreden i arien Ciel, ch’io respiri (Himmel la meg puste!) Begge er jo forlengst godt etablerte, men det er likefullt godt å konstatere at operaverdenen består av flere flotte solister framfor de kjente (og slitte) divaer, nærmest for popfigurer å regne.
Opptaket er fra Firenze 1997 og det er Fabio Luisi som dirigerer. En verdig avslutning på V erdi-året!
