Vivaldi: 4 årstider, Det Norske Kammerorkester, solist: Terje Tønnesen – fiolin, Opptak fra Uranienborg kirke nov. 2002, Simax PSC 1247
Årstidene kommer. Årstidene går. Det er to og et halvt år – ti årstider – siden denne konserten fant sted i Uranienborg kirke, en konsert vi forøvrig begeistret skrev om etterpå. Konserten ble tatt opp og foreligger nå som CD.
Etter to konserter med dette orkesteret og Vivaldis Årstidene de to siste dager, skjønner vi ennå bedre hvorfor vi ble så begeistret den gangen. Vi skrev til og med etter den siste konserten denne uken at av våre foretrukne opplevelser sto konserten i Uranienborg kirke som nummer én. Senere samme dag får vi så lyttte til CD’en for første gang, og vi angrer ikke et sekund på hva vi skrev.
Uranienborg kirke er klart den foretrukne versjonen – og dermed et sterkt argument for denne CD’en. Orkesteret er noe fyldigere besatt på fronten for nøkkelharpe og tilsvarende og slagverket virker mindre dominerende enn ti årstider senere. En del poeng er bedre ivaretatt i dagens versjon, men likevel: det viktigste er at magien er der, og den fenglser oss og drar oss med.
Det var nemlig i Uranienborg kirke at de tro til for fullt, lagde lysshow og lot rennende vannfosser strømme nedover kirkerommet med hjelp av lyssjablonger. Dette skapte en illusjon som de ikke greidde helt å gjenskape to og et halvt år senere i rocka versjon i Kanonhallen eller i finere former i Universitetets Aula. Den magien som vi tilhørere opplevde må ha smittet for det gjenskapes her på denne CD’en.
Først og fremst er dette Vivaldi sett med vår tids øyne. Det må nemlig være lov å gjenskape barokkens mestere nesten tre hundre år etter. For de skrev selv med improvisasjon og lånte riffs for øyet. Så hvorfor ikke ta dem på ordet og gjøre versjoner oppdatert til vår tids lydbilde?
For her er ingen hylende gitarer eller sprelske påfunn, til nød noen slitne hestehår på fiolinbuen. Elektronikken er moderat, lydkulissene er konkrete og drar assosiasjoner til T-bane støy – eller konsertpublikummet som samles før konserten – regn, tordenskrall og drikkekalas. Vi savner mobiltelefonene i åpningen på 2002-versjonen, men de kommer svakt inn på Vinteren.
Basisen er Vivaldis kjente toner i hver av konsertene. De er mer enn i behold, og selvfølgelig kunne vi ønske noen sprelskere improvisasjoner. Noe søkende blir det.
Og ingen Jimi Hendrix – eller til nød Terje Rypdal – finner vi på denne CD’en. Her er det Vivaldi som råder grunnen så å si ene og alene, spritet opp med lett antrukne lydbilder og forsiktige improvisasjoner fra Terje Tønnesen og orkesteret. Utenom fyllekalaset i Høsten, finner vi ro og fred i disse konsertene. Men når det tar til – bedre gjort på de to siste dagers konserter med mere glissando! – må vi igjen dra på smilebåndet.
Det er slik levende musikk skal være. Den skal fungere. Denne plata fungerer, den er levende og full av liv. Den aldri så lille svakheten er fremdeles at det blir for oppstykket, man vet ikke riktig hva man vil hele veien. Og framfor alt, glissandoene savnes!
Men spillet er virtuost og riktig. Vi gledes – og det er slik det skal være. I den siste konserten – Vinteren – kommer de kanskje helt nært det de ønsker. Versjonen på CD er ypperlig, selv om jeg syntes noe fungerte bedre i deres 2005-versjon. Det er ennå mye igjen i deres søken etter den ultimate versjon, vi ønsker dem lykke på reisen.
Inntil videre, en helt utmerket CD fra den beste konserten!
