Jan Guillou: Arven etter Arn, Cappelen 2001 429 s.
Jan Guillou har kommet med oppfølgeren til de tre bøkene om tempelridderen Arn Magnusson. Denne gangen er det sønnesønnen som er hovedpersonen, en skikkelse som har gått inn i historien kjent som Birger Jarl.
Birger Jarl var en av Sveriges største menn gjennom tidene. Han levde på 1200-taller og døde i 1266. Navnet hans knyttes til opprettelsen av Sverige som et enhetlig rike, ved grunnleggelsen av Stockholm, anleggingen av Tavastehus i Finland, handelsprivilegier med Lübeck og de såkalte fredslovene.
Mens bøkene om tempelridderen skildrer en person som hadde en klar mening med mildhet og toleranse i sin opptreden, blir historien om Birger Jarl noe annen: han var en blodig og hensynløs maktperson som for alltid har preget sitt ettermæle gjennom sin opptreden. Dette lar seg ikke skjule og derfor etterlater denne boka et spørsmål om hvor Guillou egentlig vil med sin skildring.
For i bøkene om tempelridderen kan vi lese mye som angår vår tids Sverige og vårt samfunn i dag: om fremmedfrykt, rasisme og respekten for andre kulturer. Dette settes opp i mot det barbariske ættesamfunnet her nord hvor primitive tanker om hevn og mannsprestasjoner var rådende. Når vi får en slik historisk skildring i relieff mot dagens samfunn, kan vi klarere se oss selv. Jan Guillou går så langt i sin delvis frie dikting at han hevder at grunnleggelsen av Sverige som nasjon nettopp skyldes innflytelsen fra arabisk og muslimsk kultur. Satt på spissen: var man ikke villig til å kaste sine ‘nordiske’ fordommer over bord, hadde det ikke eksistert noe Svearike.
Dette perspektivet har vært umulig å legge inn med beskrivelsen av Birger Jarl. Riktignok går respekten for bestefaren og hans verk igjen som en rød tråd i boka, og vår helt framstilles som en ekte romanhelt. Men når man først har brukt navnet til en virkelig eksisterende person kan man heller ikke snu de historiske kjennsgjerningene fullstendig på hodet.
Mens Olav den hellige kristnet Norge gjennom å tvinge levende huggormer ned gjenom halsen på storbøndene og pisse i brønnene deres, gjennomførte Birger Jarl sitt verk gjennom en blodig hensynsløshet som klart vekker assosiasjoner til det primitive ættesamfunnet her nord. Riktignok ser vi perspektivet ved det verket som han og bestefaren gjennomførte: avskaffelsen av slavesamfunnet og innføring av lover og dermed den moderne nasjonen.
Når det er sagt står det igjen å si at Jan Guillou har levert en utrolig velskrevet bok. Her er ingen historisk roman full av kunstig og ha-stemt våpengjall, handlingen blir spennende og levende fortalt. Her kriges det, kjærligheten blomstrer og maktens intriger framstilles meget levende og fjernt fra tradisjonell historieskriving. Det er først og fremst denne siden ved fortellingen hans som er verdifull.
Vi får ellers tåle at 9/10 av boka er en skildring av Birger Jarl som kanskje ikke er helt historisk korrekt. På slutten av boka åpnes det for nok en fortelling om jarlen og hans tid i senere år, denne gang kanskje med Norge og Håkon den gode mer direkte inn i handlingen.
Vi har foran oss en stor og spennende roman, selv om vi må stille et spørsmål om hvor forfatteren egentlig vil. Som et apropos til de siste dagers handlinger med Afganistan og terrorisme: kanskje vi skulle lytte litt mer til Jan Guillou og hva han sier. De mest rett-troende og Bush-jattende kretsene i Sverige forlanger hans hode på fat fordi han ikke er villig til å underskrive 110% på hva den amerikanske presidenten sier og foretar seg.
Derfor står hans historiske bøker som et apropos for oss til dagens situasjon.
|
|
