Great Pianists of the 20th Century – Vladimir Aschenazy
Chopin, Liszt: Études d’exécution transcendante, Mephisto Waltz No. 1, Ravel: Gaspard de la Nuit, Schumann. Humoreske op. 20, Rakhmaninov: Corelli-variasjoner op. 42, Prokofiev, Borodin
Innspillinger 1964 – 1983 Philips 456 715-2
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Om det ikke er noen norske pianister representert i denne grandiose serien, har vi i hvert fall en geniun Norges-venn, pianisten og dirigenten Vladimir Aschenazy. I dag er han mest kjent for sin dirigentvirksomhet. For tiden er han sjefsdirigent for de tsjekkiske filharmonikerne og før det brakte han det tidligere radiosymfoniorkesteret i Berlin – nå Deutsches Symphonieorchester – fram til å bli av fremragende internasjonalt standard og Berlins ‘andre’orkester.
Men det er som pianist han har markert seg helt siden han som atten-åring trådte inn på den internasjonale arenaen med å vinne annenprisen i Chopin-konkurransen i Warzawa i 1955. Hans største bedrift på konkurransearenaen var utvilsomt førsteprisen i Tsjaikovskij-konkurransen i Moskva i 1962, som ble delt med John Ogdon.
Fra da av var han en internasjonal pianist i stjerneklassen, gjorde internasjonale turneer i Vesten og markerte seg som et av de helt store navnene. Det er først det siste tiåret at dirigentgjerningen har tatt større plass enn hans konsertkarriere som pianist. Han gjestet Oslo-filharmonien februar 1997 og ledet framførelsen av Rakhmaninovs Symfoniske danser og Schönbergs Pelleas und Melisande.
Det har også blåst rundt Aschenazy på andre områder. Fra han tidlig på 70-tallet forlot Sovjetunionen, bosatte seg på Island og ble statsborger der, har han vært uforsonlig i sin holdning til det tidligere regimet. At han gjennom dette også har rammet enhver som hadde kontakt med myndighetene der og som kunne mistenkes for ‘samarbeid’, som Oslo-filharmoniens sjefsdirigent Mariss Jansons, har bidratt til å kaste skygger over hans ideelle motiver.
Det er imidlertid pianisten og ikke politikeren (og dirigenten) som vi får høre på disse to CD’ene. Her trer han fram med sitt utsøkte og forfinete spill, rent og ukunstlet, som det stikk motsatte av tradisjonen med russiske kraftpianister av typen Horowitz, Rakhmaninov, Emil Gilels og Svjatoslav Richter.
Men han bør tåle sammenlikningen, selv om han sikkert vil protestere over å bli stilt sammen med såpass regimetro utøvere som Emil Gilels og Svjatoslav Richter.
I sin Chopin er han utsøkt, innadvendt og drømmende. Her er det intet av ytre pompøsitet og utøveren har ikke behov for å tale på annen måte enn gjennom fingrenes poesi. Da blir også musikken levende og fabulerende. Det er virkelig noen perler av tolkninger han leverer på Chopin-opptakene som er fra 1964-67 med unntak av Ass-dur Mazurkaen fra 1972.
Derfor blir også hans Liszt en virkelig nytelse. Han stuper inn i 1900-talls virtuosens halsbrekkende fingersetninger med eleganse og humør, her er de tekniske komplikasjonen ingen hindring. Musikken lever og får et spesielt uttrykk. Det er bare én nålevende pianist vi kan tenke på i sammenlikning: Martha Argerich.
I Ravels Gaspard de la nuit spiller han med finstemt sordin, nesten som impresjonistiske regndråper drysser tonene lett ned. I samme lyse tone kler han Schumanns humoresker op. 20.
Mere trøkk er det over Rakhmaninovs Corelli-variasjoner op. 42. Dette er et større verk, men likefullt gir det rom for innadvendthet, lett raskhet og følsomhet, spillestilen som passer Aschenazy best. Likevel får han fint fram tyngen i dette verket.
Han avslutter med et kort utdrag fra Prokofievs Romeo og Julia og et stykke av Scrjabin. Det er da vi spør oss: følger han sine egne prinsipper når han framfører musikk av en komponist som i sine siste år var til de grader regimetro, gikk til skilsmisse da hans utenlandkfødte kone ble sendt til Sibir og attpåtil hadde den frekkhet å dø på samme dag som Stalin?
Eller setter han likevel det musikalske uttrykket i første rekke?
Summary in English
There are no Norwegian pianist presented as one of the century’s greatest pianists. But there is a true friend of Norway. Vladimir Aschenazy is often visiting Norway and he has many friend here. He is most know for his pianist artistery – but today most of his time is used to conducting. He is today chief conductor of the Czech Philharmonic. He was 18 when he was world famous as a pianist by winning the Chopin prize in Warsaw. Inm 1962 he shared the firsdt prize with John Ogdon at the Tchaikovsky Competion in Moscow. In 1972 he was a citizen of Iceland and he did not return to Russia (or the Soviet Union) for 26 years. Even if his style is different, he might deserve to be mentioned with giants as Richter, Gilels, Rachmaninov and Horowitz. On these CD’s we hear his poetic dreamlike interpretion of Chopin and attacks Liszt as there were no technical difficulties at all.
