Åsne Seierstad: Hundre og en dag, Cappelen 2003 335 s.
For en bok! Den var nesten ikke til å legge fra seg da jeg hadde begynt på de første linjene. Siste halvpart av boka ble slukt i en jafs en natt.
Jeg vil ikke påstå at dette akkurat er en spennende bok, det er ikke action-eventyret som tar meg som leser. Nei, snarere er det Åsne Seierstads form, den svært usminkete og lite jålete måten å framstille tingene på. Det er måten å si tingene på, rett fram og uten noen for eller imot eller kunstige avveiinger.
Hun er først og fremst seg selv og legger ikke i mellom for det hun oppfatter som galt mot egne normer. I boka avslører hun at til og med venner fikk føle det hun framstiller som ramsalte og kanskje sterkt usaklige ytringer fra henne selv.
Åsne Seierstad var i Irak i flere måneder før den amerikanskledete innmarsjen. Hun måtte ut en gang, men kom raskt tilbake. Hun var der i alle dagene under den amerikanske bombingen av byen og opplevde de første dagene etter at byen var tatt. Her hjemme ble vi svært kjent med henne gjennom daglige nyhetssendinger over TV og radio, hun var en av de få vestlig journalister som greidde å karre seg fast i landet denne tiden. Også i Sverige ble hun et kjent ansikt, hun forsynte svensk TV med øyeblikksskildringer.
En episode står fremdeles fast. Det var da hun midt under en reportasje ble nærmest slått over ende av et lufttrykk av en nært eksploderende rakett og hvor hun intuitivt utbrøt, ‘oj, det var nære på!’ Så faller tydeligvis kameraet, bildet blir uklart og det tar noen sekunder før hun er tiltbake.
Denne episoden beskriver hun nærmere i boka. Hun sier at hun ble livredd og sprang for harde livet til nærmeste dekning. For oss som så på virket hun nærmest som en kul Supergirl som viftet bort rakettene med skulderen.
Hun har skrevet en svært uvanlig reportasjebok. Det er ingen vanlig beretning slik journalister gjerne leverer fra seg etter endt oppdrag. Det er snarere en fortelling hvor forfatteren kommer nær innpå seg selv, hvorfor hun i det hele tatt dro inn i Irak mens verdenspressen forøvrig gjorde alt de kunne for å komme seg ut før det smalt.
Det ligger kanskje en baktanke fra det bråket som har fulgt med Bokhandleren fra Kabul at hun understreker gang på gang at det er hennes opplevelser hun skriver om, det er hennes subjektive inntrykk fra disse hundre og en dagene hun beretter. De som forventer seg en saklig og objektiv dom over begiventene sist vinter, kan ikke bruke hennes bok som sannhetsvitne.
Hun skriver på en måte som gjør at leseren blir totalt fengslet. Stilen er ujålete men subjektiv og dette gjør at beretningen får svært sterk grad av troverdighet. Hun sier det hun mener om det hun opplever og ser. Særlig den første delen om Saddams skrekkregime blir inngående og nært beskrevet og hun gir levende bilder av hvordan dette artet seg, både for henne som var underlagt ‘sannhetsministeriets’ daglige sensur og for den vanlige iraker.
Men hun er heller ikke nådig mot amerikanernes framferd. Gjennom øyeblikksskildringer får hun svært levende fram hvordan hamburger- og colasoldaten skyter vilt rundt seg, skremt som han er av det han ikke forstår noe av og besatt av hevntanker etter 11.9. Hun gir også et svært godt innblikk i den jevne irakers dilemma, glade for å bli kvitt despoten men kanskje mer ulykkelige for den vestlige invasjonen.
Uten tvil en bok som ruver i høst. Den sier noe om den nære verdenshistorie.
