Atomredsel og countryside med Vaughan Williams

Ralph Vaughan Williams: Symfoni nr. 6, In the Fen Country, On Wenlock Edge* (til tekster av A.E.Housman)
London Philharmonic Orchestra dir.: Bernard Haitink
Ian Bostridge – tenor* EMI 5 56762 2

Jeg må ærlig innrømme at til nå har Vaughan Williams’ sjette symfoni ikke vært førstevalget av hans symfonier. Av hans ni er den fascinerende London-symfonien, den andre, eller den stille melonkolien i de to siste vært langt å foretrekke.

Den sjette henger likesom ikke på greip der den i dramatiske og voldsomme kast hopper fra det som mange oppfattet som en toneskildring av atomkrigens mareritt til rolige og vakre melodilinjer med nærmest pastorale stemninger. Det er mulig at det har vært min (til nå eneste) versjon med Adrian Boult og New Philharmonia Orchestra som ikke helt har maktet å overbevise meg.

For man hører forskjellen med en gang Bernard Haitink slår an tonen med London Philharmonic: dette er noe annet! Først og fremst i grepet. De balanserer de veldige spennviddene i denne symfonien på en riktigere måte. Når sistesatsens epilog – som kritikerne i 1948 mente måtte være en beskrivelse av en død verden etter en altutslettende atomkatastrofe, hvorpå komponisten hadde svart ‘går det ikke an for en komponist å skrive et stykke musikk?’ – toner ut etter den jazzpregete scherzoen, er det ikke med overdrevet ladet føleri. Det er som ‘et stykke musikk’, som komponisten selv sa.

London-filharmonikerne har kanskje bedre forutsetninger for å mestre dramatiske spenn i musikken enn de fleste symfoniorkestre. Fire måneder av året fungerer de som operaorkester i Glyndebourne og det er kanskje denne ballasten som gjør at grepet blir et helt annet. Vaughan Williams komponerte mye filmmusikk på den tiden den sjette symfonien ble til. Hans neste symfoni, den syvende, er egentlig musikk han skrev til filmen om Scott’s tragiske Sydpol-ferd.

Boult var den som dirigerte uroppførelsen av symfonien i april 1948. Med krigen ennå fersk i minnet og med de dramatiske partiene er det ikke merkelig at den fikk tilnavnet ‘Krigssymfonien‘. Deretter ble også tolkningene, og det er ikke til å undres at Boult‘s innspilling fra 1968 bærer preg av de sinnsstemningene de fleste følte ved urframføringen.

Men dette er altså anerledes. Mer saklig, for å si det slik. Tidens rasjonalitet har rensket vekk vår trang til overdrevent føleri. Selv om Haitinkkanskje drar epilogen svært langt ut, holdes symfonien likevel i et nøkternt tonespråk.

Det var ikke for symfonien denne CD’en lokket oss – selv om Haitink‘s versjon ga oss en behagelig overraskelse – vi ønsket å høre Ian Bostridge i en ny innspilling med en engelsk komponist. Hans forrige CD hvor han framførte ungdomsverk av Benjamin Britten, ga oss slik appetitt på å høre denne lyse tenoren synge engelske vokalverk. Det var noe magisk ved hans Britten-tolkning som appellerte direkte. Ville magien gjenta seg?

Men først fikk vi en behagelig overraskelse i tonemaleriet In the Fen Country. Det starter der e-moll symfonien slutter i en uoppløst noneakkord med en forsiktig obo-tone i A. Det er et tidlig Vaughan Williams-verk, som vi aldri har hørt før. Også dette ble en behagelig overraskelse.

Ian Bostridge eier en lys stemme. På en forunderlig måte greier han å fargelegge stemninger og intonasjoner i tekst og musikk. I de vare beskrivende diktene – som er hentet fra A Shropshire Lad av A.E.Housman – fornemmer vi pastorale stemninger. Skrevet i 1909 har de seks sangene et lite islett av impresjonistisk fargeklang i seg, som den tredje Is my team ploughing og den femte Bredon Hill: In summertime on Bredon/The bells they sound so clear./Round both the shires they ring them/In steeples far and near./A happy noise to hear.

Det er med slike tekster at Bostridge stemme forener seg med Vaughan Williams’ musikk. Orkesteret ligger under som en nesten uhørbar klangbunn. Det blir delikat – men kanskje litt for vakkert?

Joda, magien sitter, og Ian Bostridge kan med denne innspillingen føye et nytt landemerke til det som begynner å bli en rekke av ypperlige tolkninger av britiske vokalverk. Der er han allerede uovertruffen i dag – og nå venter vi på mere Britten med denne flotte tenoren!