Avdempet spansk temperament

Pepe Romero er en av Spanias fremste klassiske gitarister. Det sier mye og navnet forteller oss at han tilhører et helt dynasti av gitarister i Spania, karakterisert som ‘den kongelige gitarfamilie’. I dag leder han familieensemblet Los Romeros.

Dette var den andre konserten med Rafael Frühbeck de Burgos denne sesongen. Med dette programmet kom han fram på en helt annen måteenn med Beethoven sist uke. Her presenterete han oss for spansk orkestermusikk med den nesten noe nær forslitte Aranjuez-konserten til Rodrigo som det mest kjente verket.

Hvorfor verket ikke falt ned som en sviske hadde til en stor grad å gjøre med solisten og dirigenten som ga oss en framføring hvor det utadvendte melodiøse var dempet til fordel for en elegant klanglig utførelse hvor musikkens nerve var det essensielle. Det spanske ‘flamenco-temperamentet’, om en skal si noe så forslitt, var avdempet slik at det klanglige i musikken trådte bedre fram.

For dette var en konsert hvor vi ble sittende å lytte etter og nyte det finstemte framfor det spektakulære og utvendige som spansk musikk dessverre ofte kan invitere til. Visst var det fallgruver i dette programmet også, men hverken solist elkler dirigent inviterte til det lettfattelige.

For her var det bare å nyte en solist som må karakteriseres som en av verdens fremste på sitt instrument og en dirigent som har denne musikken fullstendig i blodet. Aranjuez-konserten og delvis de Fallas El Amor brujo-musikk var det mest kjente. Her framsto Rodrigos konsert, framført i en nesten kammermusikalsk form, på en helt ny måte. Elegant og teknisk fremragende utført, men også med en innlevelse som ga oss en stor opplevelse.

Anerledes var det etter pause. Her fikk vi to verker som aldri før var blitt spilt i Oslo, ja i hele Norden. Komponisten Lorenzo Palomo var til stede og mottok velfortjent applaus for sin Nocturnes de Andalucia, et verk som er preget av flamenco’ens rytmer og stemninger, dels naturbeskrivende og på ingen måte modernistisk pling-plong selv om det ble urframført for knappe seks år siden av kveldens solist og dirigent.

Christobal Halftters Tiento er bygget over spanske orgelverk fra 1500-tallet. Det er skrevet for stort orkester og som en del av Arvo Pärts tidlige verk inkluderer det brå overganger mellom de koralpregete passasjer og nyere klanger, presentert i nesten eruptiv form. Et ouverture-preget verk som kanskje hadde gjort seg bedre ved konsertens åpning hvis det ikke var for at vi ante at kveldens dirigent hadde en bevisst mening i å gi oss det gjenkjennelige først og så gradvis bygge seg opp mot mer utilgjengelige og moderne klanger etterhvert. Men ikke undervurder publikum, vi tåler mer enn godt å høre slike brå kast helt i starten!

En konsert som i opplevelse ga oss det uvandte og delvis ukjente. Kunstmusikk er ikke bare de store tyske klassikerne, den kan også presenteres i minimal form. Av og til kan en enkel akkustisk gitar bidra til å heve vår opplevelse utover det vanlige.