Oslo Konserthus 28.5.2002 Sibelius: Symfoni nr. 2, Roussel: Symfoni nr. 3, Ravel: Daphnis et Chloë suite nr. 2, Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons
Trippende lett energisk inn podiet for nestsiste gang som sjefsdirigent i Oslo, Mariss Jansons satte sluttpunkt for sine 23 år med en Sibelius vi aldri har hørt maken til.
Den offisielle avskjedskonserten for Mariss Jansons ble holdt i nærvær av kong Harald og dronning Sonja og med representanter fra regjeringen til stede. Arrangementet og konserten, som var lukket, var formelt i hendene på sponsor Norsk Hydro.
Konserten var identisk med sist fredags. Skulle man velge et verk som kunne danne et riktig sluttpunkt for Mariss Jansons‘ epoke i Oslo, var ikke Sibelius noe dumt valg. Den andre symfonien har bl.a. vært spilt inn på CD og står som en av pillarene for det som orkester og dirigent har utrettet.
Når de nå skal på turne til Wien og Øst-Europa med den, skulle vi gjerne sett om tak og vegger på ærverdige Musikverein står på samme plass etter framførelsen der sjette juni. For hverken dirigent eller orkester sparte seg.
Det var en framførelse preget av dristighet og uten sikkerhetsnett. Mektig og storslagent låt det. Det var som orkester og dirigent hadde lyst til å si: Dette er hva vi har klart å få til gjennom 23 års arbeid!
Nå hadde nødvendigvis ikke Mariss Jansons hatt noe behov for å demonstrere hva han har fått utrettet. Resultatet av hans 23 år er altfor tydelig. Han har fått fram et orkester i verdenstoppen og satt Norge på kartet. Betydningen dette har hatt for hele vårt musikkliv lar seg vanskelig måle, men den har, uten å bruke for mange ord, vært enorm.
Vi hørte ting i denne symfonien som vi ikke har hørt før. Først og fremst var det de lange linjene i symfonien som var knyttet sammen på imponerende vis. Dirigenten utfordret, og orkesteret svarte. Her stilte musikerne opp lydhøre og disiplinerte, gjennom et slikt spill skulle de få takke sin sjefsdirigent.
Det ble tett, storslagent og en opplevelse vi lenge vil bære med oss.
Roussels tredje symfoni (1930) ble framført for første gang av orkester og dirigent. En symfoni med tette og huggende rytmer som utgjorde en fin kontrast til Ravels orkestrale velklanger i den andre suiten fra Daphnis et Chloë. I dette orkesterstykket fikk vi demonstrert den andre siden ved Mariss Jansons‘ byggverk: hans evne til å få et orkester til å male i orkestrale farver, med en koloritt som ikke var overdrevet, men presis.
Flau bismak – etter konserten
Etter den langvarige appplusen fulgte de offisielle talene. Og det var her den flaue bismaken oppsto, den som setter det offisielle Norge i samme dårlige lys som den direkte årsaken (akustikk-saken) til at Mariss trekker seg.
Riktignok skal vi være glade for den prisen som den norske regjering ved kulturminister Svarstad Haugland overleverte, et årlig fond på 100 000 kr. som vil bære hans navn og som skal brukes til det formål å heve musikernes standard.
Men Mariss Jansons‘ betydning for Oslo og Norge har vært langt mer enn hva et slikt enkeltstipend kan fange opp. Lå det noe i kulturministerens tale som kunne innebære en forsikring om at etterfølgeren Andre Previn ikke kan bli utsatt for det samme ‘akustiske’ tilfellet? Hvordan vil regjeringen følge opp det enorme arbeidet som Mariss Jansons har nedlagt?
Mange godord vanket, fra Hydro og fra Oslo-filharmonien. Alle førstefiolinistene kom med hver sin blomsterbukett som takk fra orkesteret. I sin takketale sa Mariss Jansons at store deler av hans hjerte ville forbli her i Oslo, her hadde han fått venner, ikke minst hadde den norske legestanden fått grundig nærkontakt med ham, som han humoristisk understreket.
Og vi på vår side vil takke i stor ærbødighet.
