Bach: Ouverturer (Orkestersuitene), The English Concert dir.: Trevor Pinnock, Deutsche Grammophon 477 6348, opprinelig utgitt på Archiv Production 1979
De fire orkestersuitene er kanskje Johann Sebastian Bachs fremste orkesterverk og denne innspillingen har forlengst fått status om klassisk. For 28 år siden fikk den også ærespriser.
Om du ikke har denne innspillingen i hyllene fra før, er dette grunner nok til å skaffe seg den. Det er en strålende innspilling. Fra sitt cembalo leder Trevor Pinnock det an, det er et engelsk ensemble som viser seg fra fra sin aller beste side.
Bach skrev disse fire suitene for å brukes i profan dvs. ikke-kirkelig sammenheng til jevnlige konserter han holdt i årene 1720-1740. Han brukte i hovedsak den franske formen ved en ouverture, etterfulgt av dansesatser. Lully og hans like brukte dansesatsene til å gjenkalle ballettmusikken fra den tids operaer og så på dette som en slags utvidelse av ouverturen.
Bach gikk atskillig lenger. Dansesatsene står alene, er større og han legger til også annet enn menuetter og gavotter. Mest kjent er Air fra den tredje suiten, kanskje hans mest kjente musikkstykke. Det er interessant å følge dette for bare få år etter hadde hans etterfølgere, av dem sønnene hans og Haydn, utviklet dette til å bli symfonier slik vi kjenner dem i dag.
I de to siste suitene legger han på pauker og ventilløse trompeter. Det blir nesten festmusikk a la Händel.
Men her altså en innspillng som i nyere tid lyser som et fyrtårn. Har du den ikke fra før er valget klart.
