Stravinskij: Duo Concertante for fiolin og klaver, JS Bach: Partita nr. 1 h-moll for fiolin solo BWV 1002, Stravinskij: Italiensk suite, JS Bach: Sonate nr. 1 g-moll for fiolin og klaver BWV 1001, ECM New Series 1855
Dette har jo vært gjort mange ganger før og vil sikkert gjøres mange ganger i framtiden, å sette sammen musikk av fader Bach og Igor Stravinskij. Johann Sebastian Bach var den moderne kunstmusikkens store fader, så å si alle senere komponister må regne sine store gjeld til 1700-talls mesteren.
Så også Stravinskij. Han har aldri lagt skjul på sin beundring for Bach. Som komponist og metodiker var han en temmelig sær type. Han komponerte fast ved skrivebordet, hver dag mellom frokost og lunsj. Han ville ha rensket ut alt som hadde med følsomhet i musikken å gjøre, særlig var han allergisk overfor den slags ‘´teutonsk‘ overfølsomhet som blandt annet den tids store dirigent Wilhelm Furtwängler sto for.
Stravinskij ville ha metodisk enkelhet i musikken, nesten matematisk systematisert. Her finner vi slektskapet til Bach som også i sin genialitet skrev musikk som senere musikkmetodikere finner strengt matematisk bygd opp. Det var kanskje i perioden rundt 1930 at Stravinskij var mest opptatt av denne enkelheten. Hans neoklassiske holdning kan også i denne sammenheng sees i sammenheng med tilsvarende tyske modernisters ‘bruksmusikk’ eller den franske gruppa Les Six som mente at musikk skulle la seg oppføre overalt i enhver sammenheng, slik som jazz.
Men selv en Stravinskij kunne ikke nekte andre mennesker å oppleve hvordan hans komposisjoner kunne utløse de helt store emosjonene, som i Vårofferet. På denne innspillingen møtes de to komponistene Bach og Stravinskij og utvalget er gjort på en fin måte slik at 1700-tallskomponisten glir godt inn sammen med 1900-talls komponisten.
Greske Leonid Kavakos har kanskje (og ufortjent) fått seg en aura av å opptre som speedway-fiolinist, i hvert fall da han spilte Paganini i Oslo i 1998. På denne CD-en legger han sine tekniske ferdigheter til side for en først og fremst nærgående og ydmyk gjennomføring av Bachs første solopartita i h-moll. Dette er herlig befriende og ECM har igjen lykkes å produsere en klassisk CD av høy klasse.
