Bartoli-show

Den Norske Opera & Ballett Bjørvika 15.5.2011 Porpora, Broschi, Händel, Veracini, Leonardo Vinci, Leonardo Leo, Francesco Araia, Carl Heinrich Graun, Alessandro Scarlatti, Antonio Caldara, , Cecilia Bartoli – mezzo-sopran, Kammerorchester Basel

Hun sprer glede og humør gjennom sin musikk og sprudlende opptreden. Og gleden er hun ikke sen om å dele med sine medmusikanter.

Det var duket for Bartoli-show i Bjørvika søndag kveld. Verdens ubestridt ledende mezzo-sopran hadde denne gangen, som mange ganger før, satt ukjente komponister og ukjente verk på programmet. Porpora, da Vinci (ikke maleren), Caldara og Broschia er i dag lite kjente, i hvert fall utenom Italia. Men på 1700-tallet, især i Italia, England og Sør-Tyskland, var de store navn. Den mest kjente, katratsangeren Farinello, var elev av Porpora. 

Egentlig består et Bartoli-show av tre avdelinger: før pause, etter pause og ekstranumrene. For det var med den siste avdelingen det virkelig tok av, noe artisten også sikkert hadde i tankene. For til andre ekstranummer strenet hun inn med med rød fjærprakt i tillegg til det lange røde sjalet som hadde den ulempen at det hektet seg fast i prosenniet ved entre’er og sorti’er. Hun kvitterte med å holde de lengste toner som til nå må være målt på operaens scene.

Bartolis styrke er først og fremst hennes formidable stemme. Hun har kraft som få og eier som ingen annen muligheten til å gjennomføre stakkato nærmest mitralijøseliknende koloratur-partier. Dette gjør at hun kanskje er den stemme i verden i dag som ligger nærmest til de formidable kastrat-stemmene som nå av humanitære grunner ikke lenger kan la seg høre. Repertoaret hun framførte denne kvelden var sentrale verk av 1700-talls komponistene, den tid kastratene sto på høyden.

Men hun har også en styrke i tillegg til stemmen: en fantastisk scenesjarm. Hun eier et nærvær og en publikumskontakt som få andre gjennom sitt humør og sprudlende spontanitet. Jubelen og stemningen var på topp helt fra hun viste seg på scenen. Det var som om publikum direkte fortsatte jubelen fra hennes formidable konsert her for to år siden. Stemningen lå på den høyden helt fra starten – men utviklet seg ikke før tredje avdeling, ekstranumrene, kom. Da tok det helt av mens røde sjal og store fjær lå strødd rundt scenen.

Hun gjorde sin entre i en gedigen røysky fra prosenniet som for et øyeblikk tåkela hele scenen. Kledt i høye støvler, kappe, hatt og bukser var det en slags påminnelse om at kastratene nå var steget ned fra himmelen, om ikke effekten fra Bjørvikas røykmaskin var så totalt gedigen.

Det er to år siden vi så henne sist og to år betyr selvfølgelig noe. Men hun er fremdeles i sin beste alder og lite tyder på at førti-åringen ikke har mange rike år foran seg.

Utenom de snatrende koloratur-løpene framførte hun også rolige partier som Händels Lascia la spina og en arie fra Caldaras opera La morte d’Abel, en bokstavelig talt riktig søvndyssende affære. Men fyldige sangpartier som dette sto i kontrast til de snatrende nærmest sirkus-aktige koloraturløpene.

Denne gangen hadde hun følge av Kammerorchester Basel, som var noe langt annet enn det tildels søvnige kammerensemblet fra operaen i Zürich som vi opplevde for to år siden. Orkesteret bidro også med selvstendige numre, sinfonia’er og ouverturer i riktig festlig 1700-talls stil. Vi ble dypt imponert over ensemblets spudlende musikalitet og solopartiene med fløyter – derav et nummer som imiterte fuglesang – og barokk-obo’er. Og ikke minst de halsbrekkende trillene utført av to merksnodig utseende natur-horn.

Cecilia Bartoli er ikke bare et utrolig showmenneske og innehaver av en formidabel stemme, hun har også utført viktig musikkhistorisk arbeid. Hun har hentet fram musikk fra operaer av Vivaldi, så vanskelig å utføre at det måtte en sanger av Bartolis kapasitet for å få satt dem på programmet igjen. Og Mozarts samtidige Salieri har fått en renessanse med henne. Spesielt banebrytende har hennes arbeid med å få fram musikk som av kirken ble forbudt på begynnelsen av 1700-tallet, noe som har manifestert seg i CD-utgivelsen av og konsertturneen med Opera Proibita (forbudt opera).

Tilfeldig eller ikke, Cecilia Bartoli valgte en helg hvor det heslige Grand Prix-showet rullet over TV-skjermene og dominerte media. Det er et tankekors at den musikken hun framførte var den mest populære for noen hundre år tilbake. Vi er av dem som ærlig talt mener at det å gi Cecilia Bartoli skjermen en hel kveld er langt bedre – og rikere! – underholdning enn platte øst-europeere som representerer regimer av svarteste middelalder.

For denne gedigne eksplosjon av sprudlende humør og fremragende sangkunst kan ikke gjøre annet enn å sette oss i ytterste ekstase!