Oslo Kammermusikkfestival 2004 – Oslo Konserthus 19.8.Haydn: “L’Isola Abomminata” Ouvertyre , Ban: Madrigal, Maxwell Davies: Strathclyde concerto nr 5 (for fiolin, bratsj og strykere), Beethoven: “Trippelkonserten” op 56 C-Dur, Haydn: Symfoni nr 8 , Elise Båtnes, Lawrence Power, Arve Tellefsen, Truls Mørk, Håvard Gimse. Kringkastingsorkesteret dir. Rolf Gupta.
Det er kammermusikkfestivalens sjette dag. Og da har man lov til å innrømme at man føler seg litt sliten. Det gjelder i første rekke de som har vært høyt og lavt en hel uke, i særdeleshet festivalsjef Arve Tellefsen som i tillegg til festivalen hart hatt en større innspillingsjobb for Oslo-filharmonien. Man kan ikke stille urimelige krav til folk som til de grader ofrer seg slik.
Onsdag gjennomførte trioen Tellefsen/ Mørk/ Gimse Sjostakovitsj i Aulaen. Torsdag var det Beethovens trippelkonsert som sto for tur. Med seg hadde de Kringkastingsorkesteret og Rolf Gupta som virket mer enn entusiastisk for oppgaven. Og da blir gjerne resultatet gjerne et spenn som spriker mellom den gode vilje og evne til å få til.
For det skal ikke nektes for at tross Truls Mørks iherdige spill kom ikke denne konserten dit vi gjerne skulle hatt den. Men da må sies at gjennom seks dager har denne festivalen gitt oss høydepunkt på høydepunkt. Derfor kan det virke urimelig om vi ikke oppnår det den sjette dagen. Det er såpass enkelt forklart at en flott festival og entusiastiske musikere har skjemt oss helt bort.
Dermed ikke sagt at denne konsertkvelden ikke hadde sine kvaliteter. Selv på det jevne vil dette programmet og disse musikerne gi tilhørerne mye.
I tillegg bød programmet på en bred presentasjon av den shetlandsk-bosatte komponistenm Peter Maxwell Davies. Hans Strathclyde, konsert for fiolin, bratsj og strykeorkester, var kanskje ikke det mest oppsiktsvekkende verk vi har hørt men det påkalte avgjort interesse. Ikke minst for den levende interessen solistene, Elise Båtnes og Lawrence Power, ga den. De holdt oss i et favntak og særlig bratsjpartiet viste oss hvilket kraftfullt instrument dette er.
Haydns ouverture til L’Isola Abomminata var et overaskende stykke musikk som faktisk ga løfter om en kveld det dessverre ikke ble noe større ut av. Elllers tøyde kvelden seg i lengste laget ved å føye på en Haydn-symfoni etter trippelkonserten. Klokken viste da halv ti og det er normal tid for å slutte en konsert.
