Bergensfest i Bjørvika

Den Norske Opera & Ballett 12.12.2010  Wagner: Den flygende hollender, ouverture, Mahler: Lieder eines fahrenden gesellen, Rakhmaninov: Symfoni nr. 2, Bergen Filharmoniske Orkester, Alan Opie – baryton, Andrew Litton – dirigent

Det ble en riktig Bergens-fest i operaen i Bjørvika på søndag kveld. Bergen Filharmoniske Orkester gjestet Oslo og spilte for første gang i den akkustisk flotte Bjørvika-operaen. Spørsmålet var: Ville Bjørvikas akustikk gi like stor uttelling for bergenserne so0m det har gitt andre gjestende orkestre her, eksempelvis Berlin-filharmonikerne og Oslo-filharmonikerne?

Svaret er et rungende ja. Det ble litt av en fest med dette klanglig sterke orkesteret.

Bergenserne er med rette stolte av sitt orkester. Det er et av de eldste symfoniorkestrene i verden og det blir betegnet som en ‘ukjent perle’. New York’eren Andrew Litton har i noen år vært orkesterets sjefsdirigent og han har i betydelig grad vitalisert orkesteret. Det både ser og hører vi.

Med seg til Oslo hadde de et program som de også dels skal presentere på sin kommende turne til Tyskland og Østerrike. Alan Opie som sang i Falstaff i Oslo for ikke så mange år siden gjestet med å synge Mahlers Lieder eines fahrenden gesellen.

Det klang vidunderlig i Bjørvika og begeistringen sto så å si i taket. Bergen Filharmoniske Orkester er et stort orkester og de spilte med stort trøkk og for full utblåsing. Klanglig lyder de flott og forholdene i Bjørvika ga dem full uttelling. Wagner var valgt som åpningsnummer – og som ekstranummer – og ouverturen til Den flygende hollender var derfor et bevisst valg. Spektakulært skulle det være og spektakulært ble det. Stormen på norskekysten ble tegnet ut i kraftige toner og harde vindkast, nesten så vi følte det gikk over grensen i messinginstrumentene. Men det klang vidunderlig og i en akkustikk som Bjørvika-operaen kan by på ble det nær en himmel-opplevelse.

Alan Opies Mahler ble en kontrast med sitt vakre tonespråk og melodilinjer du også kjenner igjen fra hans symfonier. Tungvekteren på konserten skulle være Rachmaninovs andre symfoni, et verk som gir et stort orkester full anledning til å briljere. Men selv om det klang vakkert kan vi for vår del styre vår begeistring for Rachmaninovs til tider noe overlessete og svulstige musikk-språk og hans hang til l-a-a-ange oppløsende noneakkorder.

Den energiske og friske stilen til sjefsdirigent Litton må tydelig ha smittet over i orkesteret. Dette var noe langt annet enn den traurige Sæverud vi hørte for 12-14 år siden!

Det klang vakkert og stort og Bergens juvel funklet sterkt i Bjørvika-operaen denne søndagskvelden. Begeistringen var stor.