Berio: Orchesteral transcriptions Purcell, Bach, Boccherini, Mozart, Schubert, Brahms
Orchestra Sinfonica di Milanio Giuseppe Verdi, Decca 476 2830
Noen av sine største seire har den italienske komponisten Luciano Berio (1925 – 2003) vunnet på å ta andres musikk og sette den i sin egen kontekst. Hans Sinfonia (1968) er blitt en moderne klassiker noe som ikke minst skyldes hans suverene bearbeidelse av elementer av Mahler.
På denne CD’en er det samlet noen av hans orkestertranskripsjoner. Noen av dem kommer for første gang på CD. Noen er også temmelig frittstående, det er ikke enkle ‘oversettinger’ til orkester som er foretatt. En kunne like gjerne si at dette er Berios egne verk. Men umiskjennelig i grunnstrukturen er Bachs Contraopunctus XIX fra Die Kunst der Fuge. Og Boccherini er lett og lys, som Boccherini skal være.
Du ovveraskes kanskje av Purcell’s korte The modification of a famous hornpipe as a merry and altogether sincere homage to uncle Alfred eller av Schubert som Berio likeså godt har kalt Rendering. Dette er Schubert som de fleste ikke har hørt, Berio har benyttet seg av de utkastene Schubert gjorde til sin ellevte (tiende) symfoni. Schuberts fragmenter er her satt i Berios egen sammenheng. Det er så å si et selvstendig verk fra Berios hånd. Men han er ydmyk mot Schubert og hans tid, det er ikke noe pling-plong verk vi hører.
Både dette verket og bearbeidelsen av Brahms’ klarinettsonate er større verk som lett kan sees i en videre sammeheng, det siste som en klarinettkonsert fra Berios side bygget over Brahms.
Luciano Berio er en av den nye tids mest banebrytende komponister. Han knyttes gjerne til Darmstadt-miljøet, den nye tid med komponister som Stockhausen og Boulez som de fremste. Her nevnes han like gjerne som den tredje store skikkelsen. Men det er ikke å nekte for at for konsertpublikummet har han hatt en helt annen og positiv tilgjengelighet enn de to andre gigantene.
Dette skylde ikke minst verker som dette.
