Oslo Konserthus 25.10.2002 Richard Strauss: Don Juan, Martin: Jedermann-monologer, Stenhammar: Mellomspill til Sången , Grieg: Den Bergtekne, Alfvén: Skogen sover, Stravinskij: Vårofferet, Göteborgs Symfoniker, Håkan Hagegård – baryton, dir.: Joseph Swensen
Besøk fra Sverige, selveste Sveriges nasjonalorkester gjestet Oslo Konserthus. Göteborgs Symfoniker bærer denne offisielle tittelen uanstrengt av at det finnes orkestre med fjongere kungligare titler i den svenske hovedstaden. Orkesteret er det eneste i Norden som kan gjøre Oslo-filharmonien rangen stridig, eller kanskje sagt på en annen måte, Oslo-filharmonien er det eneste orkesteret i Norden som kan nevnes ved siden av Göteborgs Symfoniker. Nok må orkesteret her hjemme finne seg i større internasjonal oppmerksomhet den siste perioden med Mariss Jansons, noe som skyldes de prestisjefylte gjestespillene utenlands og deres meritter på EMI som deres mestinnspillende symfoniorkester. Til gjengjeld kan Sveriges nasjonalorkester dra ut trumfkortet med sin eksklusive CD-kontrakt med Deutsche Grammophon, det ledende platemerket for klassisk musikk.
Selv med en André Previn som har forsterket Oslo-orklesterets prestisje og renome ytterligere, må dette nevnes fordi de har gjort viktige innspillinger av Grieg, bl.a. av symfonien og Peer Gynt med Toralv Maurstad og Wenche Foss til Grieg-jubileet for et par år siden.
Det er naturlig å sammenlikne de to orkestrene, ikke minst fordi de er av noenlund samme alder. Glem heller ikke at det var komponisten og pianisten Wilhelm Stenhammar som var Gøteborgs første leder de første femten årene og at orkesteret jevnlig fikk besøk av både Carl Nielsen og Jean Sibelius som dirigerte sine verk.
Sånn sett ser vi at det er mer tyngde og tradisjon bak et slikt orkester enn oppkomlingen i Oslo. I konsertens første nummer, Richard Strauss’ Don Juan, fikk vi en mer enn overbevisende demonstrasjon av hva dette orkesteret står for. Klingende ut i det store formatet var det et herlig bekjentskap. Det er forfriskende å høre noe nytt på podiet i Oslo Konserthus, her fikk vi en varme i klangen gitt oss av et orkester med en frisk holdning til sitt repertoar.
Det er her vi kanskje aner likhetene mellom de to orkestrene. Vi sier dette all den stund at vi kvelden før opplevde Oslo-filharmonien i Bruckners mektigste symfoni, den åttende. Mens det her var den dramatiske nerven og de enorme spennene på buene som fascinerte, ble vi servert et åpnere orkesterlandskap kvelden etter.
For begge orkestrene har sin opplagte styrke nettopp i slik orkesterlitteratur hvor klang og farge er dominerende og hvor den store orkesterbesetningen kommer til sin fulle rett.
Det slo for alvor til med framføringen av Vårofferetetter pausen. Her foldet hele det store orkesterlandskapet seg ut, fascinerende, rått og rytmisk inntagende.
En nesten utslitt dirigent vaklet ned fra dirigentpulten etter denne kraftprestasjonen. Disse to verkene, Strauss og Stravinskij, sto i en særklasse. De viste hva dette orkesteret er og hvorfor det opprettholder den unike posisjonen det har.
Resten ble Håkan Hagegård. All respekt for den värmlandske professoren ved Musikkhøgskolen på Majorstua, men hverken Grieg eller Alfvén kom på noen måte opp mot det orkestrale fyrverkeriet orkesteret serverte oss i disse to verkene. Fascinerende var riktignok Frank Martin’s Jedermann-monologer, vekslende mellom tonale toneganger og mer tolvtoneinspirert musikk. Assosiasjoner til ekspresjonistiske Alban Berg og hans Wozzeck slo oss med en gang.
Joseph Swensen, kveldens dirigent, fikk ‘norsk’ presentasjon i programmet. Men riktignok er han bosatt i København. Han er mest japansk – av utseende – og er amerikansk statsborger. Føy til at han har Skotland og The Scottish Chamber Orchestra som fremste arbeidsplass, så har vi det rette bildet av en skikkelig kosmopolitt. Han ledet konserten på en overbevisende måte.
En farverik kveld og en overbevisende demonstrasjon av omtrent det beste av hva som kan bys av orkesterklanger i Norden i dag. Forandring fryder, vi følte oss svært velkomne med dette orkesteret i Oslo og kanskje bør dette stimulere til flere besøk – eller utvekslinger? I hvert fall økte lysten til Gøteborg-besøk, for avstanden er jo ikke all verden….
