Oslo Konserthus 1.11.2000 Bilbao: Cantata 2000 (urframføring), Bruckner: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, dir.: Manfred Honeck, Randi Stene – mezzo sopran
Han holder dommedagsprofetier over oss, den Larvik-bosatte italieneren Antonio Bibalo. Med sitt nye verk Cantata 2000 som ble urframført i går kveld er det ikke det glade budskap han gir oss. Snarere er det ifølge han selv krig, elendighet og for den saks skyld, hjemlig egoisme og grådighet, som vi konfronteres med.
I flere tiår har Bibalo holdt til i Norge, og han ble norsk statsborger i 1968. Dette verker er et bestillingsverk fra Oslo-filharmonien i anledning årtusenskiftet. Med flere operaer bak seg har han satt sitt preg på samtidsmusikken både her hjemme og internasjonalt.
Verket var ment å være en markering av det nye årtusen. Som grunnlag har Bibalo valgt å bruke tekster på engelsk, italiensk og norsk. De pessimistiske stemningene i diktene understrekes av ham selv i musikken, her er det lite framtidshåp å hente.
Randi Stene var kveldens solist i dette verket. Hun bar dette verket godt fram, selv når det dreiet ned mot det mest pessimistiske i resitativ-liknende sekvenser som var mer egnet for en alt. Hun eier en praktfull mezzo som virkelig bærer.
Bibalos musikalske stil er svært musikkdramatisk. En kjenner igjen formen fra hans andre store dramatiske verk. Siden han legger vekt på uttrykket synes vi det er sympatisk at stemmen bærer fram budskapet og tegner det musikalske forløpet. Det vi savner er mer rytmisk struktur.
Anerledes ble det med Bruckner og hans syvende symfoni. Dette var en virkelig svenneprøve for Manfred Honeck i et verk som orkesteret har vist seg å ha et godt grep om tidligere. Han besto prøven med glans. I utgangspunktet la han seg mer på en dvelende stil i symfoniens første del. Når den mektige andresatsen – symfoniens hoveddel – var til ende fikk vi full uttelling i en rytmisk og tett utførelse av tredje og fjerde sats hvor orkesteret slo til med alt hva det hadde.
Denne symfonien har sin spesielle forhistorie gjennom inntrykket fra Wagners død som nådde Bruckner mens han holdt på med å instrumentere ferdig annensatsen. Fordi denne satsen ble spilt non stop i tysk radio den dagen Hitler tok livet av seg, misbrukes verket i dag av gammelnazister som gjennom musikken minnes diktatorens død.
Oslo-filharmonien har de siste sesongene vist at de har et godt grep om Bruckner. Dette var en svært forskjellig tolkning fra hva vi fikk høre sist gang den ble framørt i Oslo Konserthus. Da var den kneisende og majestetisk, nå fikk vi i en versjon hvor det lekende sto mer fram.
En liten diskusjon utspant seg etter konserten: Wagner-tubaene til tross, var det virkelig et motiv fra Siegfried vi fornemmet i andresatsen?
