Bikubesong

Frode Grytten: Bikubesong
Regi og dramatisering: Lasse Kolsrud
med: Jon Eikemo, Torgeir Fonnlid, Jon Eivind Gullord, Pål Sverre Valheim Hagen, Ragnhild Hilt, Ingrid Jørgensen, Svein Roger Karlsen, Jorunn Kjellsby, Marianne Krogh, Larsen Birgitte, Hilde Olausson, Pharo Tiril, Ramstad Håkon, Anne Ryg, Hans Rønningen, Per Schaanning, Nils Sletta, Svein Tindberg, Skipper

Forsøket har på langt vei vært vellykket, for det er mye i denne oppsetningen man frydes over. Persontegningene, situasjonene og det rent hverdagslige humoristiske etterlater en grunnleggende humring to og en halv time i gjennom.

Men det blir ikke mer enn et forsøk. For å sette Frode Gryttens roman Bikubesong om til dramatikk er lettere sagt enn gjort. Problemet er at instruktør og tilrettelegger Lasse Kolsrud ikke riktig vet hva han vil. Skal han lage en gags på pop-guppa The Smiths med støtte av teatrets eminente musical-krefter eller skal han forsøke å lage et riss av forfatterens herlige Odda-skildring?

Sujettet er satt, litt melodramatikk, litt kjærlighet, mye alminnelighet, litt samfunnssatire og en hel masse drømmer. Frode Gryttens et-døgns skildring av livet i murblokka i industrisamfunnet Sauda inneholdet det meste. Det er greitt at forfatteren er ihuga fan av Jim Morrisey. Slikt lar seg lett sammenpakke mellom to permer, på teaterscenen blir det verre.

Jeg mistet interessen allerede før pause da Morrisey-låtene – intetsigende for meg – rullet over scenen, det være seg før eller etter guttas pubpreik eller familielivets gråsomhet.

Frode Grytten har tegnet personer det absolutt går an å tro på. Stoffet inneholder myriader av herlige tegninger. Av dem må vi særlig nevne Per Schaannings partisekretær som ved et uhell trår feil på flyflottøren og havner i det ikke helt rene Odda-vannet. Første mai-talen hans blir selvfølgelig et offer for vannet og scenene – det holder med én! – med at han improviserer med sosialdemokratiske floskler er store.

Likeledes er Svein Roger Karlsens tegning av Harry – den gjennomsnittslig mest alminnelige nordmann som finnes – herlig. Bare synd at persontegningen bikker over til å forkynne et budskap. Vi kan videre nevne Jorunn Kjellsbys mamma-skikkelse, Hans Rønningen som bærer preg av å være forfatterens stemme, og en mengde andre.

Mye godt å si om de fleste rollefigurene og utførelsen av dem. Store deler av ensemblet pluss ekstrakrefter er i sving for anledningen.

Men kveldens største rolleprestasjonen sto utvilsomt Skipper for. Litt av en scenevandt bikkje! Den la seg godt til på scenen og virket upåvirket av publikum – eller var den det? – der den behagelig klødde seg bak øret.

Et godt forsøk og mange herlige øyeblikk på Scene 2, men som helhet holdt det ikke til mål.