Lars Saabye Christensen: Bisettelsen, Cappelen Damm 2008 414 s.
Sjelden har en norsk bok vært omfattet med så stor interesse som Lars Saabye Christensens Bisettelsen. Det skyldes utvilsomt forhåndsomtalen. Dette skulle være fortsettelsen og den siste boken i serien som omfatter Beatles (1984) og Bly (1990). Førstnevnte er en av norsk litteraturs virkelig store bøker, det har blitt en slags heimstadsdiktning for indre Oslo vest, eller rettere sagt Skillebekk.
Bisettelsen skal altså følge de fire kameratene Kim, Ola, Sebastian (Seb) og Gunnar videre utover nitti-tallet og inn i det nye årtusendet. Mange ble utrolige glade i disse skikkelsene særlig etter den første boka, det var levende skildringer av hendelser og opplevelser som de fleste i strøket (Skillebekk) umiddelbart kunne dra kjensel på.
Nå er horisonten hevet. I takt med at forfatteren selv flyttet på seg til Sortland i Vesterålen noen år, finnes mange referanser til dette stedet i Bisettelsen. Men mot slutten rundes det hele av i Oslo med nettopp det som tittelen antyder, bisettelsen .
Kim Karlsen våkner på Sortland Hotell og har mistet hukommelsen. Han vet ikke hvem han er og hva han gjør der. Gradvis løfter fortellerstemmen på sløret, vi kommer gjennom den ene nærmest surrealistiske opplevelsen etter den andre. Faktisk er hele bokas første del, hele to hundre sider, viet Kim Karlsens merksnodige opplevelser i sin (nesten) hukommelsesfrie tilstand. Han rir blant annet på ryggen til en svær hvalross. Til tider vises en fantastisk rik og frodig fortellerglede som i og for seg kan varme og glede – men først og fremst er det absolutt ingenfortsettelse av Beatles og Bly. Bare glimtvis oppstår referanser til de tidligere bøkene.
Her ligger det ganske sikkert en stor svakhet som kan føre til at mange som gleder seg til å lese fortsettelsen om de fire kameratene Kim, Ola, Sebastian (Seb) og Gunnar føler seg sveket eller kaster boka fra seg av skuffelse.
Det skal de ikke gjøre. For har du kommet halvveis i boka er du midt inne i fortsettelsen. Her kommer nærbilder av hver enkelt av tre øvrige kameratene, hva de har opplevd og hva de har gjort, inntil de endelig er samlet igjen. Her møter vi også det språket og det miljøet som gjorde forfatterens første bøker så utrolige populære.
Kanskje er det litt påtvunget publikumsfrieri, kanskje har forfatteren her lånt øre til mer markedsbestemte krefter i forlaget om nettopp dette. Men det tilfredsstiller i hvert fall det behovet mange måtte ha for å lese en oppfølger av Beatles og Bly. Eller påny å stifte bekjentskap med Kim, Ola, Seb og Gunnar. Men jeg må si at disse lineære historiene er noe langt annet enn det rabulistiske og fantastiske vi opplever i forfatterens rike og frodige verden i bokas første (Kim-)del.
Her er det nemlig ikke bare lenger Skillebekk og for den saks skyld Nesoddlandet. Her er det også Sortland, mye Lofoten og Vesterålen. En historie som sikkert har gjort stort inntrykk på forfatteren er den om Riksteaterbussen som rett og slett blåste av veien og ned i juvet en gang på 70-tallet. Denne opplevelsen blir sittende som stadig referanse til den sørgelige sjebnen til bandet Dirty Fingers og er til og med gjengitt på omslaget. Dermed finner vi også her en slags heimstadsdiktning. Denne gang for Sortland, stedet med de blå husene. Andre historier som går igjen her er kinoframvisningen av Sound of Music på Sortland kino. Sortland hotell står også sentralt. Forfatteren har også innført et slags alter ego i handlingen her, lokaljournalisten Jonar Abelsen.
Hvis du leser hele boka vil du neppe ha grunn til å føle skuffelse selv med den gode opplevelsen fra Beatles ennå sitrende inne i deg. Du må bare ha det klart for deg at Kim (Karlsen) var en utrolig rotete, løgnaktig og lite håndfast fyr. Han likte å bevege seg og utføre det mest utrolige, ofte lite strukturert og med lite mål og mening. Har du først fått banket dette inn vil det hjelpe stort å komme gjennom den surrealistiske og fantasifrodige første delen av boka.
Men uansett, god og varm lesing venter!
