Blek Hedda

Ibsenfestivalen 2006 Nationaltheatret 29.8.
Ibsen: Hedda Gabler
Erland Bakker, Petronella Barker, Trine Wiggen, Bjørn Floberg, Eindride Eidsvold regi: Eirik Stubø

Det er blitt en usedvanlig blek og fattig Hedda Gabler teatersjefen lar oss være vitne til på Amfiscenen. Stykket er strippet for store deler av den opprinnelige teksten. Tilbake står en knapp time spill hvor vi omtrent rekker å sette oss før det er over. Vi har intet imot kutt og bearbeidinger, men det må ikke gjøres slik at dramaet forsvinner. Her ble Ibsen borte. Bare brokker sto igjen, og alt for lite til at vi kunne danne seg et bilde av hva slags drama Henrik hadde skrevet.

Det er urettferdig fordi det ytes til dels stor skuespillerkunst nede i ‘det røde rommet’. Fremst av alle glitret Bjørn Floberg, stor, stø og solid i sin rolle som i denne nedstrippingen hadde beholdt mer av sin tekst enn de øvrige. Det virker som om instruktøren har sett potensialet i Bjørn Flobergs tilstedeværelse og bygget mye av spillet rundt ham. Flott var hans innsats!

Petronella Barker var tiltenkt det store gjennombruddet med denne rollen. Men hun var det mest åpenbare offeret for instruktørens slakt av tekst. Vi rakk knapt å komme inn på hvem denne generaldatteren med pistol var før vi hørte et skudd ute i kulissene. Og så var det slutt. Blodig urettferdig for Petronella Barker har utvilsomt scenisk nærvær og skikkelse til at det kunne bære langt – hvis instruktøren hadde latt henne få lov.

Eirik Stubø har hatt noe nær et mikrofon-kompleks. Hans oppsetninger har mange ganger vært utstyrt med mikrofoner for skuespillerne selv om det ikke akkurat er sangtekster av Jon Fosse og Lorca de skulle framføre. Scenerommene har heller ikke vært av de største, han har valgt mikrofon på såpass små og intime steder som Amfiscenen og Bakscenen. Resultatet har da også blitt deretter; katastrofalt og nesten totalt ødeleggende.

Denne gangen har han greidd seg uten. Det fortjener han ros for og denne oppsetningen et kryss i taket for. I stedet har han fått røde buete vegger formet som en trakt i stedet. Fasong og farge kunne tyder sterkt på at det er et visst kjønnsorgan som skal symboliseres. Denne vaginatrakten gjør at den mikrofonglade instruktøren har fått seg hjelp til gratis resonnans i dekorasjonene.

Lyssettingen er svak og mørk og det er også slik oppsetningen blir i minnet. Dessverre, for vi skulle så gjerne ønsket oss en Hedda med mer kjøtt og blod. Hedda er ikke bare den unge gifte damen som ikke har annet å ta seg til enn å skyte rundt seg.

Men denne festivalen er blitt en Hedda-festival framfor noen annen. Flere oppsetninger av Ibsens drama står på programmet i dagene framover. Vi gleder oss.