Blendende vakker sang

Dutilleux: Symfoni nr. 1, Britten: Les illuminations*, Ravel: Suite nr. 2 fra Daphnis og Chloë, Elizaberth Norberg-Schulz – sopran*, Oslo-filharmonien dir.: Yan Pascal Tortelier, Oslo Konserthus 18.2.1999

‘Blendende vakkert’ er det rette uttrykket for Elizabeth Norberg-Schulzs opptreden medOslo-filharmonien i Konserthuset i går. Hun gjorde sin entre med en seierssikker holdning i en nydelig kjole og var like gjerne en visuell som en sanglig nytelse.

Hun er utvilsomt i besittelse av landets vakreste stemme for tiden, ren og uten den minste skjelv. Skjønt norsk, hun er like mye italiensk (om ikke mer). Bosatt der og pendler mellom öppgaver på Metropolitan, La Scala og nå sist Geneve – og der betraktes hun også som en av landets fem ledende sopraner. Hun eier en skjønn, nesten overjordisk bel canto-vokal, ypperlig for den typen repertoar der hun er sterkest: fra Mozart til Rossini, Bellini, Donizetti og de andre store italienske operakomponistene.

På årets besøk i fødelandet sang hun Benjamin Brittens sangsyklus Les Illuminations. For henne var det også en offenlig debut med dette verket. Det innebærer et betydelig steg i retning av å utvide repertoaret. Verket er ingen bel canto, snarere tvert om. Det er et ekspressivt verk hvor det beskrivende og malende i Rimbauds dikt er hovedsiden. Man skal ikke bare ha de stemmemessige forutsetningene, man må også kunne uttrykke dem.

Det er også her vi lurer på om denne typen repertoar er det rette for henne. Skjønnheten i stemmen til tross virker hun altfor bundet mot den italienske bel canto-tradisjonen. Det blir likesom mer Bellini enn Britten.

Det er utvilsomt riktig av henne å gjøre slike oppgaver. Hun fikk forrige året en sønn og har likesom andre norske sopraner i tilsvarende situasjon lyst til å prøve seg med repertoar-utfordringer i det dramatiske leiet. Spørsmålet er også om det har skjedd noe med stemmen hennes siden vi så henne sist som Gilda i Rigoletto på Den Norske Opera.

Utvilsomt er den blitt rikere og mer fyldig. Den er på langt nær så spe som vi husket den sist (1997), særlig imponerer de dypere registrene oss. I enkelte partier fikk hun også gitt uttrykk for musikkens dramatiske karakter på en mesterlig måte, som eksempelvis i avslutningen av det åttende diktet, Parade. Likevel sitter vi med hovedinntrykket at det ble skjønnsangen som preget framførelsen. Dette var eksempelvis helt på plass i diktet Marine mens det andre steder, som i Phrase, kom i kollisjon med diktets og musikkens ekspressive karakter. Vi savnet litt av fortellingen i foredraget hennes, og det er mulig at vi er blitt for mye bortskjemt med Peter Pears‘ suverene tolkning av verket på CD. Det var også han som i sin tid oppfordret henne til å arbeide med Brittens verk da hun studerte sang i England.

Elizabeth Norberg-Schulz mottok stående og langvarig applaus for sin sang. Innvendingene vi har til tross, hun sang strålende og det var en stor opplevelse å høre henne igjen. Vi følger spent med på hennes videre karriere.

Kvelden var ikke bare hennes. Yan Pascal Tortelier besøkte Oslo Konserthus for første gang som dirigent. Med sitt BBC Philharmonici Manchester har han dokumentert en eminent forståelse for koloritt. Dette ble derfor også et spennende møte mellom et utpreget klangorientert orkester og en dirigent med sans for musikkens visuelle sider.

Det er mulig man derfor valgte galt åpningsverk. For Dutilleux’ første symfoni fra 1951 er i hovedsak et rytmisk verk, med tette suggererende riff hvor musikerne mer må følge og spille opp mot hverandre framfor å bli ledet av en tonemalende dirigent. Det blir som å spille i et jazz-ensemble: samspillet blir det viktigste. Men det klang vakkert og for oss var det et sympatisk møte med denne symfonien.

Derimot kom dirigentens og orkesterets kvaliteter for alvor til syne i framførelsen av Ravels andre orkestersuite fra Daphnis et Chloë. Dette er også et av Oslo-filharmoniens virkelige bravur-numre. Bravur ble det også i går: i den grad slo stemningen i taket at orkestret måtte gi encore og spille de siste taktene av den dionysiske sistesatsen – Alle danser – nok en gang.

Det er med slik musikk at Oslo-filharmoniens kvaliteter med all tydelighet blir demonstrert: suverent slår det fast at det tilhører det absolutte tetsjiktet av klangorienterte symfoniorkestre i verden i dag.

En virkelig stor kveld i Konserthuset i går. Konserten gjentas i dag.