Oslo Konserthus 9.4.2015 Hellstenius: Petites Machines (bestillingsverk uroppføring), Nielsen: Fiolinkonsert, Sibelius: Symfoni nr. 1 Oslo-filharmonien Vasily Petrenko, dirigent James Ehnes, fiolin
Carl Nielsens fiolinkonsert utfoldet seg som blid og gemyttlig musikk en dansk sommerdag eller frisk som en skummende halvliter på kroen. James Ehnes viste tydelig at han mer enn likte seg i rollen som solist, dette var musikk han sto inne med.
Konserten har helt siden begynnelsen av 1900-tallet holdt plassen som en av Carl Nielsens mest populære verk. Riktignok grandios i formen men den er lite preget av brahms’k tungsinn og det er den sjarmerende musikken som bergtar oss, delt mellom sprudlende partier og mer innsmigrende avsnitt.
James Ehnes måtte kvittere med ekstranummer og Bach.
Vasily Petrenko beholdt roen på imponerende vis midtveis i konserten ved å snu seg og vinke avvergende med hånda da noen av publikum begynte å applaudere etter første del av fiolinkonserten.
Sibelius etter pause var musikk som satte oss i godt humør. Riktignok flesket Petrenko til i denne første symfonien til den finske mesteren men orkesteret sto løpet, og lot det klinge ut for fullt . Dette er musikk som Oslo-filharmonien er godt inne med, noe det har vist seg fra alle utenlandsturneene gjennom årene og CD-innspillingen med Mariss Jansons i sin tid.
Når et orkester har foten for slik musikk blir også resultatet deretter. Vi for vår del ble i utrolig godt humør etterpå. Det er slik det skal være.
Nå har Petrenko vært gjennom mye av det vi anser som kjernerepertoiret som han og orkesteret kan finne sammen på, Sjostakovitsj, Wagner, Prokofiev, Mahler, Scrjabin og nå i kveld Sibelius. Finland ligger jo bare tvers over bukta for St. Petersburg så det blir jo nesten hjemlige toner…
Den innledende urframføringen av Hellstenius’ nye verk Petites Machines var noe forvirrende for oss all den stund det var forsynt med et program som antydet noe om kreftenes motsetningsfylte spill mot hverandre. Uansett fikk vi lite ut av det til å begynne med, men den avsluttende delen med sin rolige puls og avgjort vakre partier fungerte atskillig bedre.
