Thomas Enger: Blodtåke, Gyldendal Norsk Forlag 2013, 384 s.
Thomas Enger har tidligere vist at han kan skrive fabelaktig gode spenningsfortellinger. Både Skinndød (2010) og Fantomsmerte (2011) plasserte seg rett i toppen av det som lages av krimlitteratur i landet.
Derfor ble jeg ærlig talt skuffet over den tredje boka fra hans hånd. Javisst er den spennende og plottet er sannsynlig nok. Forfatteren valser også inn i aktuell norsk politikk på en herlig måte og skildrer uthenging av politikere gjennom såkalte ‘dittpakker’ så det er en fryd. Dessuten har boka en fabelaktig slutt.
Men jeg hadde ærlig talt ventet langt mer. Thomas Enger skriver godt. Han mestrer å lage et plott og en historie som vi kan tro på. Men jeg hadde følelsen av å ha vært gjennom dette før, det er for stereotypt, det blir likesom ikke noe nytt. Dessuten er det et altfor stort mylder av personer som blir svært like. En ting er å holde dem fra hverandre. En annen ting er å lese om stort sett de samme private forholdene med tidsklemme, barnehagetider og frustrerte unge mennesker i parforhold. Det er lite som skiller dem. Vi ville gjerne ha litt mer krydder og særtrekk som fjør personene mer levende og troverdige.
Kott sagt: vi ville gjerne ha sett at Thomas Enger ville slå til for alvor med sin tredje bok.
Noe tyder også på at det har gått litt for fort i svingene både hos forfatter og forlag. Når vi kan lese om Griegs A-moll konsert skurrer det virkelig. Det finnes ingen A-mollkonsert, hverken av Grieg eller andre. Småplukk, men såpass burde man få med seg at det skrives a-moll!
De tre bøkene han til nå er kommet med inngår i en serie om journalisten Henning Juul. Derfor legges det på noen linjer ekstra om Henning Juuls fobier og demoner. Det sjenerer lite, selv om det blir litt ubalanse i forhold til selve historien i boka og den spenningsfylte slutten.
