Blomstedt – et etterlengtet gjenbesøk

Berwald: Symfoni nr. 2 C-dur ‘sinfonie singulière’, Brahms: Symfoni nr. 2 D-dur, Oslo-filharmonien dir.: Herbert Blomstedt Oslo Konserthus 19.2.1997

Herbert Blomstedt er en dirigent uten jåleri. Han dirigerer med hodet, men har likevel magen full av følelser. Det er sjelden en hører en dirigent som har slik utrolig kontroll og overblikk over samtlige stemmer, særlig i Brahms. I flere år på 60-tallet (1962-68) var han Oslo-filharmoniens faste dirigent.

Hvorfor spilles ikke Berwald mer? Han er en foregangsmann som levde i første del av 1800-tallet i Sverige. Man hører tydelig at han baner vei for impresjonismen i musikken, likesom Turner gjorde for maleriet. Det er spennende å høre impresjonistiske klangfarger bakt inn i sin tids tradisjonelle symfoniform. Det var ikke rart at han ikke ble populær i sin tid og at han ble spilt først seksti år etter.

Brahms’ andre symfoni er tett og storslagent orkestrert. Den ble framført meget enhetlig samtidig som de enkelte stemmene kom klart fram. Herbert Blomstedt maktet med små bevegelser å få fram selv de minste detaljer. Han greidde å mobilisere følelser i symfoniens temaer. Den lyse glitrende D-durakkorden var en verdig avslutning for en tolkning som for meg nesten ble som en soloppgang.