Norman Mailer: Bøddelens sang (The Executioner’s song), Font forlag 2014, 988 s.
Gary Gilmore var 36 år da han ble henrettet i 1977. Det var den første offentlige henrettelsen i USA på over ti år. I etterdønningene av de kraftige oppstandene på slutten av 60-tallet, og også som følge av den økende politiske bevisstgjøringen som særlig ‘revolusjonsåret’ 1968 hadde ført med seg, hadde man gradvis innsett at dødsdom var barbarisk og uttrykk for en primitiv tankegang. Men Gary Gilmore ville det anerledes. Selv om han formelt ble dømt til døden, nektet han å anke slik sedvane var. Derfor ble denne dødsdommen omfattet med stor interesse, særlig av motstanderne av dødsdom. Det var uten tvil den mest omtalte dødsdommen – og fullbyrdelsen – i USA noensinne. Presse, TV og filmselskaper lå langflate etter å skildre det som foregikk – og å forsøke å grave mest mulig ned i Gary Gilmore’s private liv og innerste følelser.
Han hadde sittet i fengsel mesteparen av sitt voksne liv. Han ble dømt for tilsynelatende umotivert å ha tatt livet av to menn. Hans begrunnelse for å nekte å anke var at han hadde opplevd fengselstilværelsen i så mange år at han ikke var innstilt på å tilbringe resten av livet bak murene. Derfor insisterte han på at myndighetene ikke viste unnfallenhet, men sto ved de dømte han for. Eller for å si det slik, forfatteren framstiller han på sett og vis som en slags angrende synder.
Norman Mailers bok er ingen roman. Det er en dokumentar skrevet på bakgrunn av et stort antall intervjuer, i første rekke med mennesker som sto Gary Gilmore nær. Men boka er formet som en roman – av en forfatter som kan sitt fag.
Det er i første rekke blitt en sviende sosial kritikk av det amerikanske fengselssystemet og dermed amerikansk tankegang. Dernest, i bokas siste del, er det også blitt en sviende kritikk av amerikanske media og deres vettløse kamp for å utnytte andre menneskers tragedie. Her står jo forfatteren selv laglig til for hugg i og med at han var en del av dette.
Norman Mailer er en av USA’s betydeligste forfattere i nyere tid. Han slo gjennom med De nakne og de døde rett etter siste verdenskrig. Boka om Gary Gilmore regnes som hans aller fremste og den har innkassert bl.a. Pulitzer-prisen. Han var kjent for sin ‘kreative non-fiction’ – litterær journalistikk – dvs. å legge historiske og dokumentariske begivenheter som en ramme for en romans innhold. Han viste sterkt sosialt engasjement og var av de fremste som gikk imot Vietnam-krigen i sin tid.
Det er synd at forfatteren har gjort denne boka så vanskelig tilgjengelig. Et tusen sider er ikke barnemat, bare tyngden av boka gjør den vanskelig å holde og lese. Men likevel er det et betydelig verk, kanske det viktigste litterære verket fra USA i det forrige århundret. Boka vakte også betydelig oppsikt da den kom og referanser fra den og rettsaken gikk i flere år etterpå igjen i TV-filmer og rocke-tekster (bl.a. hos Police).
Det er derfor ingen bok å komme forbi.
