Boka stiller seg i veien for boka
Dette kunne bli min konklusjon etter å ha vært gjennom 1083 sider av denne mammut-romanen.
Men det blir det ikke.
Jeg er delt på hva jeg sitter tilbake med etter å ha lest denne mursteinen av en bok. Det enkleste ville være å uttrykke det nettopp i en slik setning. Men det er likefullt ikke riktig. For han har mye for seg, her er tildels glitrende avsnitt. Jeg finner ikke minst hans kommentarhånd svært frisk og levende.
Johan Harstad: Max, Mischa og Tetoffensiven 1083 s. Gyldendal 2015
Derfor må det bli både med ris og ros.
Vi begynner med risen: Et ord: puh! Dette var ikke lett. Ord, ord, ord. Det er fysisk utmattende og ganske slitsomt å lese denne boka. Vi må innrømme: ofte hadde vi lyst til å legge det hele fra oss og la boka være bok. Spørsmålet er: Hvorfor skrive en så lang roman som det faktisk er fysisk vanskelig å komme gjennom?
Dette er uvergerlig det som slår en når en åpner permene på denne boka. Johan Harstad lar det strømme ord til oss i så å si endeløse flommer.
Noen ganger føles det som et slit å komme igjennom, det er endeløse ordstrømmer, setninger ofte over flere sider. Du blir utmattet, sliten, faktisk forbannet av å oppleve slikt.
Noen ganger dreper forfatteren for leseropplevelsen med sine endeløse ordflommer. Det er da jeg må spørre: er den riktige formen valgt? Skulle så mye stoff, tanker og ord være presset inn mellom to permer?
Problemet for meg som leser var at stoffet derfor aldri tok tak og utviklet seg, det ble i stedet brokete lag av fortellinger og bilder. Joda, noe av det fungerte til all overmåte svært bra, som fortellingen om innstuderingen av Ionescos Nesehornet eller beskrivelsen av Saigons siste timer. Og mye annet.
Johan Harstad har opplagt mye på hjertet, og han evner å gi uttrykk for det. Men når formen, dvs. mengden, nærmest tar drepen på opplevelsen, må det være lov å stille spørsmål om dette er riktig valgt? Når boka stiller seg i veien for boka, hva er da vitsen?
Vel, som leser holder jeg ut, Jeg er vandt til lange og harde distanser og har allerede opplevd noen glitrende øyeblikk. Og flere kommer. Jeg hadde fornøyelige øyeblikk, tross historiens nedadgående kurve på dette tidspunktet, å lese mot de siste sidene om oppholdet i Laurel Canyon i California og de korte glimtene av DDR-statens fall.
Det er en bok med et lerret som er spent vidt opp. Johan Harstad er samfunnskommentator og en levende beskriver av viktige hendelser i vår nyere tid – og hvordan vi som mennesker faller inn i dette eller berøres av det. Vi kan befinne oss i USA på turne med en teatertrupp eller i hovedpersonens oppvekstby Stavanger. Mellom disse to ytterpunktene krydrer han boka med betraktninger og innfall, tanker om teater og livet, kunst, vennskap, kjærlighet, tilhørighet, slekt. En onkel dukker opp med sin egen historie som går noen år tilbake i tid. 11. september har fått en plass i boka.
Et ankepunkt er oppveksten i Stavanger og foreldrenes ståsted som AKP (m-l)’ere, en problemstilling som stadig gjentaes, til og med helt mot de siste sidene. Dette fører over til oppvekstens lek som guttunger, som for dem ble Vietnam-krigen med alle dens navn. Her dukker Tet-offensiven opp, 1968-offensiven som holdt på å kappe Sør-Vietnam i to.
Mischa er den syv år eldre kjæresten til Max. Hun er en kanadisk kunstner og mye av boka handler om forholdet mellom dem to. Her kommer også referansene til tet-offensiven inn. Mischa lager en bildeserie med silketrykk inspirert av Per Kleivas helikoptre som streifer inn på tet-offensiven.
Boka har en akse fra Vietnamkrigen til 11.9. Det er onkelen (Ove) Owens historie som danner grunnlaget for Vietnam-tiden med tildels detaljerte beskrivelser av rotter og tigre ved fronten. Han var selv der som soldat.
Bokas kjerne er beskrivelsen av forholdet mellom Max og Mischa med små avstikkere til onkel Owens opplevelser. Det hoppes fram og tilbake i tid, også fra Stavanger og Club 7-Oslo på Kongen der Jan Erik Vold er lagt inn i handlingen.
Som man forstår er det et ganske omfangsrikt lerret unge Harstad tar mål av seg til å fylle. Det er mange historier, miljøer, tidsepoker og mennesketyper. I denne boka omfatter stoffet hele 1083 sider. Som sagt finner jeg noe av dette svært fascinerende. Men ikke alt. For her gjenstår noe vesentlig: formen. Budskapet må balanseres mot den måten det presenteres på. Det nytter ikke å skrive aldri så glitrende med aldri så mange levende beskrivelser av viktig hendelser i vår tid, hvis man ikke når helt fram. Eller hvis leseren mister pusten underveis.
Men bevares: en flott roman på mange punkter og viktig for vår litteratur. For hvem skriver som Johan Harstad, som tør å skreve over så mange brennende og viktige temaer?
Så nesten topp ros for unge Harstad.
Men bare nesten.
