Bombe av smittende humør

Oslo Konserthus 28.5.2012 Tsjaikovskij: Francesca da Rimini, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 10, Youth Orchestra of Caracas, dir.: Dietrich Paredes

Send 170 ungdommer ut i verden med det de kan: framføre seriøs klassisk musikk. Legg til en liten dose lokal entusiasme fra et hjemmepublikum, og du har en humørbombe av dimensjoner.

Youth Orchestra of Caracas er et av de andre store symfoniorkestrene under El Sistema i Venezuela. Simon Bolivar-orkesteret opplevde vi her i Oslo for to år siden, da under den verdenskjente dirigenten Dudamel som har oppnådd kjendisstatus som sjefsdirigent i Los Angeles og i Gøteborg såvel som at han jevnlig dirigerer de største symfoniorkesterene i Europa og USA. Han er også knyttet til Youth Orchestra of Caracas. I mange år var hans sjefsdirigent her og dirigerer orkesteret jevnlig på sine besøk i hjemlandet.

En annen link til det mer berømte Simon Bolivar-orkesteret finner vi i nåværende sjefsdirigent Paredes som også er dets førstefiolinist.

Om konserten for to år siden med Simon Bolivar-orkesteretvakte jubel, er ikke dette et ord du kan bruke om hva vi opplevde i konserthuset i går. Det var noe av en langt annen dimensjon enn det i denne sammenheng fattige ordet ‘jubel’ kan stå for. Begeistringen stanget i taket på et svært godt besøkt Oslo Konserthus. En stor del av publikum var svært tydelig landsmenn (og -kvinner) og deres entusiasme over besøk fra og hjemlandet lot seg tydelig lese i deres begeistring.

Det var ovasjoner og heia-rop som på en fotballkamp. Og lignelsen med fotball gir seg ikke, for som sedvanlige med konsertene med El Sistema-musikere deles (kastes!) det ut fotballtrøyer i gult, mørkeblått og rødt etterpå. Dette til opplysning til alle de som var i Oslo sentrrum ved 22-tida i går og opplevde et bybilde av fotballtrøyer: det hadde ikke vært landskamp men snarere en klassisk konsert i fotballjubelens ånd.

El Sistema er et revolusjonerende program hvor ungdom og barn helt fra tidlig av gis muligheter til å spille seriøs musikk. Venezuelas oljemillioner sprøytes inn i dette prosjektet i stedet for å gå til private eiere i nord-Amerika og Europa som nå er sure fordi Chavez har sørget for at utenlandske oljekilder i landet blir ekspropiert. Programmet startet i slumområdene rundt i fjellene i Caracas, ungdom skulle få noe annet og betydningsfullt å interessere seg for enn å være prisgitt fattigdom, dop og kriminalitet. Og det fungerer til de grader som vi har sett. De unges entusiasme og begeistring lar seg avspore i en spilleglede du ikke finner i noe annet symfoniorkester. Og de nordboende landsmenns (og -kvinners) begeistring over å oppleve dem viser med all tydelighet hvordan et land i den tredje verden har maktet å reise seg og oppnådd noe som gir stolthet og selvrespekt.

Det i seg selv er et klart nok kjennetegn på hvilken betydning El Sistema har.

Selvfølgelig blir et orkester på 174 tungt å handtere. Men at de valgte spektakulær orkestermusikk av Tsjaikovskij og Sjostakovitsj gjorde at den musikken de spilte kom til stor rett. Begge komponister tåler svært godt svært store symfoniorkestre, som vi har opplevd ved 1812-ouverturen eller Fest-ouverturen som er en evig gjenganger for våre hjemlige ungdomsorkestre når de ‘kobles’ til større orkestre som eksempelvis Oslo-filharmonien – sist hørt i Bjørvika-operaen under avslutningskonserten for Menuhin-konkurransen.

Orkesteret med 12 basser og fire fløytister slår til uten respekt for relativt krevende orkestersatser og med en presisjon, særlig i krevende Sjostakovitsj, som er imponerende.

Applausen ville ingen ende ta og ekstranumrene var ikke til å unngå. Under det andre ekstrnummeret, siste del av Wilhelm Tell-ouverturen, begynte de å slå seg løs for alvor. En kvinnelig annenfiolinist i de bakre rekker hvor det var plass, danset rundt seg selv med instrumentet mens hun spilte. Senere fulgte en av fagottspillerne opp, og det var jo litt av an prestasjon med et slikt instrument!

Så gikk lyset. Da det kom på satt hele podiet med fotballtrøyene på. Og så gikk det fra det elleville til ennå et hakk oppover, til noe vi ikke har ord for. Under Bernsteins Mambo slo musikerne seg for alvor løs, reiste seg, danset rundt seg selv og delvis gikk på vandring i salen – mens de spilte.

Norge får omfattende besøk av disse musikerne i dagene framover. Festspillene i Bergen får en gjenvisitt etter at orkesteret sto for en sensasjonell gjestekonsert under fjorårets festspill. Men også Drammen, Moss, Hamar og Lillehammer vil den nærmeste uken bli sjokkbombet av unge latin-amerikaneres entusiasme og begeistring.

Dette er sterkt smittebærende og vil medføre akutt fare for stor humørsvinging. Advarsel er hermed sendt ut!