Herman Willis: St. Olav, Aschehoug 2004 240 s.
Selvsagt er det meste ræva slik Herman Willis framstiller det. Han lar kongens tildeling av St. Olav-ordenen til familiens overhode være symbolet for vårt hyklerske og materielle samfunn. Borgernes rikdom og makt er selvfølgelig bygget på illeluktende råttenskap.
Gonzo-journalisten fornekter seg ikke. Bak den tilsynelatende perfekte fasaden befinner det seg elendighet og ødelagte mennesker. Herman Willis skildrer en familie der den pensjonerte næringslivlederen, gründeren og kjente samfunnsstøtten også har maktet å dels ødelegge sin egen familie.
Tidligere har man kanskje ergret seg over at Herman Willis har en tendens til å bruke kraftige virkemidler og ta hardt i når han skal skrive om det han ikke liker. I denne boka er vrælene atskilllig dempet. Det er faktisk en balansert bok han har skrevet i så måte. Noe av forklaringen får vi i starten hvor bokas hovedperson – så lik at vi straks ser dette er forfatterens alter ego – er hos forlagskonsulenten som bare sier ‘stryk’, ‘stryk’.
Noe av bokas styrke ligger i at Willis bruker forskjellig fargelegging etterhvertt som fortellingen skrider fram. Vi presenteres først for det tilsynelatende trivielle og idylliske og kanskje den overflaten som folk flest ser. Gradvis dykker vi ned i sumpa og fortellingen paralellføres med tidligere president Carters Oslo-besøk.
Han låner friskt og freidig ideer og temaer fra Brecht, Ibsen og Igor Bauersima. Men dette er bare en styrke.
En meget leseverdig bok fra Herman Willis.
