Stravinskij: Symfonier for blåsere, Salmesymfoni, Symfoni tre satser
Berliner-filharmonikene, Rundfunkchor Berlin, dir.: Pierre Boulez Deutsche Grammophon 457 616-2
74-årige Pierre Boulez kommer her med sin Stravinskij-hyllest med to sentrale verk fra hans ‘mellom’periode som komponist. En av de mest toneangkivende komponister (og dirigenter) fra andre halvdel av dette århundret møter den kanskje mest markante komponistpersonligheten fra første del av århundret. Deres hjelper er Berliner-filharmonikerne.
Opptaket er fra 1996. Vi undres på hvorfor det har drøyet så lenge – eller det plateselskapets timing med tanke på Boulez’ forestående 75-års feiring som har gjort seg gjeldende, han skal hele neste år på verdensturne med London Symphony Orchestra og innom alle de store festivalene i Europa.
CD’en starter med Symfonier for blåsere, et verk som med sin knapphet bare pirrer tilhørereren. I Salmesymfonien er det de varme klangene Boulez vil ha fram, kanskje på bekostning av de rytmiske og tildels voldsomme utladningene dette verket kan invitere til.
Men det er nok av innebygget rytmikk i dette verket som Boulez utporsjonerer i passende biter. Mens han er heller avventende i første satsen, der de fleste velger å fleske til i dymaniske utbrudd, blir det derfor en naturlig stigning med tredjesatsen hvor han slipper mere løs.
Derfor blir også de hendøende paukeslagene mot slutten rytmiske strukturer som binder oss til å lytte helt til siste dobbeltstrek.
Symfonien i tre satser serveres med langt mer spenst og vitalitet enn Salmesymfonien. Her skal det ikke spares på virkemidlene, og spillet virker rått og direkte. Er det et konsertopptak? Det opplyses det intet om.
Plateselskapet har gitt oss Boulez med et alldeles grusomt bilde. Mens nesten halve coveret dekkes av et ufokusert stykke noteark (må det vel være?) titter dirigenten såvidt opp over notekanten. Slikt skjemmer.
