Oslo Konserhus 28.11.2008 Nikolaj Rimskij-Korsakov: Mainatt, Sibelius: Fiolinkonsert, Brahms: Symfoni nr. 4
Oslo-filharmonien, Henning Kraggerud – fiolin, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Oslo-filharmonien legger nå ut på sesongens andre Europa-turne. På mandag spiller de i Mariss Jansons‘ hjemmehule, Concertgebouw i Amsterdam. Dagene etter står Tyskland for tur. Der skal Brahms’ fjerde symfoni framføres.
Hvordan mestrer sjefsdirigent Saraste Brahms med Oslo-filharmonien? Eller rettere, hvordan er de i stand til å spille Brahms så han framstår som en spennende og interessant komponist? Vi må ærlig talt innrømme at vi betrakter ikke Brahms som musikkhistoriens kanskje mest nyskapende og friskeste komponist. Men vi glemmer aldri helt den gangen under Mariss Janssons tid at vår tenåring av en ledsager utbrøt begeistret: “De spiller Brahms så han blir spennende!“
Mariss Janssons gjorde helt på tampen av sin sjefsdirigenttid innspillinger av de fire symfoniene til Brahms, i visshet om at Brahms på ingen måte tilhørte Oslo-filharmoniens kjernerepertoar og at det ikke akkurat var Brahms som gjorde orkesteret til 1980 og -90-tallets kanskje friskeste symfoniorkester. I hvert fall var det ingen som spilte inn så mye musikk på CD som dem.
Hvordan falt dette ut for oss som hørte på Brahms denne fredags kvelden? For å si det kort og enkelt: det tyske konsertpublikummet har i sannhet noe å glede seg til. Brahms er ingen komponist som imponerer med sin fargerike orkesterpallett. Mangelen på friskhet er vel det som slår en. Men her kunne vi med glede notere at mens blåserne på dette viset kom mer i bakgrunnen, overtok strykerne til gjengjeld med vakker, varm og presis klang. Og Saraste inntok en bredbent posisjon på podiet og dirigerte seg gjennom musikken med kraft og sjel.
Strykerklangen er faktisk noe som Oslo-filharmonien nå kan føle seg stolte av. Under Saraste er strykerne blitt et sterkt fortrinn, noe vi for alvor hørte i denne symfonien hvor strykerne tar føringen fra start til mål. Det var å nyte de lange klassiske linjene i Brahms’ melodiøse musikk. Ikke før vi kom til tredjesatsen fikk vi høre at blåserne yppet seg. Men her overrasket orkester og dirigent med å gjøre Brahms overraskende frisk. Så ble sistesatsen med sin Bach-pastisje i bratsjen til en jublende og triumferende sang. I sannhet kunne det gjentas det som en gang ble sagt: “De spiller Brahms så han blir spennende!“
Ellers imponerte Henning Kraggerud like sterkt i sin Sibelius, om en ikke sterkere, enn på torsdagens konsert. Og jubelen var faktisk atskillig større fra fredagspublikummet.
