Oslo Konserthus 23.3.2001 Zemlinsky: Die Seejungfrau (Den lille havfrue), Brahms: Symfoni nr. 2
Oslo-filharmonien; dir.: Manfred Honeck
Oslo-filharmonien kan sin Brahms. Nå framfører de komponisten med oppsiktvekkende grep. Det blir klarhet og presisjon ut av deres tolking. Uansett om man liker Brahms eller ikke: dette sitter! Brahms med Oslo-filharmonien har etterhvert blitt en stor opplevelse.
Dette opplevde vi også i går. Den andre symfonien ble gitt fikk en tolking som var mer enn påfallende. Den var ekstraordinær god. Klarest merker vi dette i den stringente og faste gjennomføringen.
Ofte kan Brahms blir for alminnelig. Det var han ikke i hendene på Manfred Honeck og Oslo-filharmonien i går. Det blir som det en gang ble sagt om deres Brahms-spill: “De får kjedelig musikk til å bli interessant!”
Så var det også Manfred Honeck som loset oss gjennom gårdsdagens konsert. Han har etterhvert begynt å kjenne orkesteret ut og inn. Om denne symfonien hadde han et sikkeret grep.
Det andre verket på konserten var Zemlinskys symfoniske dikt Havfruen som bygger på H.C.Andersens eventyr. Dette store musikkstykket som ble spilt for første gang i Norge i går ble komponertet i 1902-03 og uroppført sammen med Schønbergs Pelleas og Melisande i sin tid. Komponisten dro tilbake sitt verk fordi det kom helt i skyggen av Schønberg og det ble ikke spilt igjen før på 1980-tallet.
Stig Nilsson framførte havfruens tema på fiolin i det ofte noe kaotiske og mektige post-wagnerske tonespråket som fylte dette til tider noe oppsvulmete verket.
Komponisten var kjent som dirigent og musikklærer i Wien, hvor han var ulykkelig forelsket i sin elev den unge Alma Schindler som valgte Gustav Mahler i stedet for ham.
Hun valgte nok rett mellom Mahler og Zemlinsky.
