Brahms: Symfoni nr. 1, Joseph Joachim: Hamlet ouverture
Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons
konsertopptak 21. – 22.10.1999 SIMAX PSC 1206
Vi har ikke vært av de som har vært overvettes begeistret for Oslo-filharmoniens innspillinger av Brahms’ symfonier. Her har vi tenkt tanker vi ikke skulle ha tenkt: har det rett og slett rablet for Mariss Jansons og har hans ‘kunstneriske’ stahet ført til en bunke innspillinger vi godt kunne ha greidd oss uten? At Brahms også kostet orkester og dirigent den flotte kontrakten de hadde med EMI – som det mest populære og innspilte symfoniorkesteret på dette plateselskapet – bare bestyrket oss i mistanken.
Men så kom det rykter fra utlandet om at lavt salg til tross her hjemme: Brahms-innspillingene ble av enkelte framhevd som virkelige lekkerbiskener. På Oslo-filharmoniens siste turne til USA og Amerika fulgte innspillinger av symfoniene så langt med som dokumentasjoner på deres mesterskap.
Nå foreligger den tredje og siste CD’en med dem. Denne gang er det den første symfonien vi får høre, fanget opp av mikrofonene på to konserter i oktober i fjor. Det var på et tidspunkt like før de la ut på den store Amerika-turneen og de framførte denne symfonien både i Konserthuset 21. – 22.10. og i Universitetets Aula lørdag formiddag.
Vi husker vi var så begeistret etter deres Brahms denne lørdagen at vi helt i tråd med komponistens ånd gikk på nærmeste kneipe!
På denne CD’en sitter det som det skal, fra de første paukedrivende orkestertaktene i åpningen av førstesatsen til ut Hamlet-ouverturen komponert av Brahms nære venn, Joseph Joachim.
Vårt inntrykk av deres framføring av Brahms på disse to konsertene 21. og 23. oktober var at det var virkelig tyngde over dem. Nesten hele orkesteret satt på podiet den 21. og med nesten 100 musikere og vel så det var det duket for stor klang og mye orkestral vellyd. Det var tydelig å høre at orkester og dirigent har arbeidet mye med Brahms, mente vi den gangen.
Vårt følge, den yngre generasjon som var mer opptatt av å høre Stig Nilsson i Philip Glass’ fiolinkonsert, sa til oss etter konserten den 21.: “…vel er Brahms kjedelig å høre på – men du verden så artig å spille.” Dette måtte ha smittet, for denne stemningen formidlet musikerne på en overbevisende måte på konsertene, noe som er ført videre på denne innspillingen. Merkelig at verden er så todelt, først har vi en komponist som blir svært så akademisk og til tider rett og slett kjedelig. Dernest har vi samme komponisten som levde sine barndomsår på et hus som ikke skal benevnes med sitt rette navn og som senere i livet tilbrakte mye av sin tid på Wiens ølbuler.
Det er først når vi får disse to verdenene sammen – den formelle og den livsbejaende – at vi kan få nær sagt himmelske resultater, som vi hører på denne innspillingen!
Det låt alldeles storartet den gangen i fjor og ga oss stor glede. Vi gjenoppfrisker denne opplevelsen med denne innspillingen. Her er det klippet og limt fra de to konsertene 21. – 22.10. og resultatet er nesten for vanvittig bra. At det var host og kremt i salen var et brysomt og flaut faktum, og de av Oslo-borgerne som sto for dette har spart oss for å gjøre oss flaue for en hel verden takket være eminente teknikere. Her er publikumsstøyen fjernet og filtrert vekk. Men den gode klangen og det tette spillet som skyldes at det er ‘levende’ og at det er kontakt mellom sal og podium, er altfor tydelig å registrere. Heldigvis!
Dette varmer, dette var godt! Med en slik innspilling reiser Mariss Jansons bokstavelig talt kjerringa. Den burde være sendt til alle ansvarlige EMI-sjefer i London som hermed får dokumentert at de har unngått å få med seg nitti-tallets store innspilling av Brahms’ første.
Men vi andre kan fryde oss og fryde oss til uendeligheten tar oss. Dette er for bra til å være sant! Mariss Jansons reiser bokstavelig talt kjerringa, både over denne serien med Brahms-innspillinger og med alt det begredelige vi har opplevd med ham og orkesteret det siste året, ikke minst den triste saken med Konserthuset. For her låter det, akustikken er nydelig, varmen er til stede i rillene, innspillingen er nær det perfekte og orkesteret spiller som guder. Ikke minst for de ansvarlige bak Konserthus-miseren må det være en stor trøst å få dokumentert at det virkelig går an å få dette konsertlokalet til å låte son den reneste Jesu-Christie-Kirche i Berlin. Uten skjemmende etterklang.
Løp ut og kjøp denne CD’en umiddelbart. Du vil bli glad, varm og i perlehumør umiddelbart.
