Brahms og Debussy

Brahms, den akademiske og innesluttede der han sitter i en krok på kneipa over en halvliter og med et noteark i hendene. Grublende. Tenksom. Alvorlig. Debussy, lett flanerende, du forestiller deg et glass perlende hvitvin i sommersolas varme vind.

Oslo Konserthus 11.10.2018 Brahms: Akademisk festouverture, Haydn-variasjoner, Debussy: Rhapsodie for engelsk horn og orkester, Nocturnes, Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske kor damer, dir.: og engelsk horn: Francois Leleux

Begge har satt sine store merker på musikkhistorien. Men deres musikk er så forskjellig som natt er fra dag. Den ene var den siste akademikeren, formalisten, innen tonekunsten, den som holdt fast ved det gamle skjemaet som hadde dominert tonekunsten i over et århundre fra Haydn og framover. Den andre som skapte en ny musikkstil av heltoner som mer sto i stil med fremmede sjelsklanger og malerkunsten. Det innadvendte. Impresjonistiske.

Det å sette to slike komponister sammen en konsertkveld måtte i utgangspunktet være dømt til å mislykkes. Men en god pause skilte dem – heldigvis. Etter å ha opplevd strenge linjer før pause fikk vi anledning til å nyte Debussy på sitt beste med avslutning i den erotisk-slørete Sirener der damestemmene dør hen. Forfriskende og faktisk litt nyskapende var arrangementet av saksofon-rapsodien til engelsk horn, alt-obo, godt framført av kveldens dirigent Francois Leleux.

Dette varmet avgjort med Dvorak og Hiawathas sang som ekstranummer.

Joda, da lysnet det.