Bravo Domingo!
Verdi, Wagner, Puccini – Granada etc.
opptak 1971-1994 Deutsche Grammophon 459 352-2
Det er sangerne verden vil ha. Av klassisk musikk på CD eksisterer nesten en ubegrenset etterspørsel etter gamle og nye innspillinger med heltetenorene og de lyrisk-smektende sopranene. Kulturspeilet omtaler de viktigste innspillingene i høst.
Hvor mye tåler vi av stadige samlinger og gjenutgivelser av tenorenes mer eller mindre forslitte innspillinger?
Sannsynligvis er det ingen ende på den tilsynelatende evige strøm av CD’er med de samme ariene og de samme innspillingene vi har hørt så mange ganger før. Så lenge det CD-kjøpende publikum elsker det – og plateselskapene ser markedsverdien, særlig nå rett før julesalget.
Deutsche Grammophon gir oss nå to CD’er med et utvalg av hva Placido Domingo har gjort siden 1971. Noe er uinteressant møl av kategorien ‘tre-tenors pop’. Annet er til dels praktfulle opptak hvor høydepunktene etter min mening er der hvor hans mer dramatiske stemmevalør kommer til sin rett. Utdragene fra Wagner og Verdi er rene perler av framførelser.
Det er interessant å følge Domingos videre ferd mot det dramatiske stemmefaget. Han viser allerede i den ‘tyngre’ del av Verdi – Otello, Macbeth og Il trovatore – at her er han på vei. Wagner er også godt innunder huden. Han har alt gjort tittelrollen i Tannhäuser og Walther i Mestersangerne – begge representert med utdrag på denne CD’en. Siegmund i Die Walküre og tittelrollene i Lohengrin og Parsifal er også sunget med bravur. Nå venter bare prikken over i’en – som Siegfried i Nibelungenringen – men her må vi sannsynligvis vente ennå noen år. Operasjefen og dirigenten har mange jern i ilden, foruten å synge opera. Men det kommer, og da kan vi istemme i påstanden at han er vår tids fremste lyrisk-dramatiske tenor.
Verre blir det nå han skal sviske det til med det tradisjonelle 3-Tenors repertoaret. Det er ikke tvil om at dette slår an i de store massene – men for undertegnede blir det heller en blandet opplevelse.
Det er denne miksturen av det praktfulle og det platte som gjør denne dobbelt-CD’en til en heller blandet opplevelse. En trøst er at de sviskete fløtesangene er plassert som egen pop-avdeling på den første tredjedelen av den andre CD’en. Det gjør at man kan få med seg Domingo slik vi gjerne vil ha ham hvis man leser innholdsfortegnelsen og er rask med å blippe seg fram.
Men vi skjønner ikke helt vitsen med å blande hummer og kanari på denne måten – eller søppel og juveler. Hvis det da ikke var for å tjene penger.
Det er likevel ikke verre enn at vi kan samstemme i et forsiktig (svært så forsiktig) Bravo Domingo!
