Oslo Konserthus 8.10.2010Gustav Mahler: Symfoni nr. 10, 1. sats: Adagio, Sjostakovitsj: Symfoni nr. 13, «Babij Jar» til tekster av Jevtusjenko
Oslo-filharmonien, Maxim Mikhailov – bass, Mikhail Jurowski – dirigent, Oslo Filharmoniske Kor
Den 13. symfonien til Sjostakovitsj er brennende sterk musikk om en grufull hendelse: nazistenes massakre av tusenvis av jøder ved ravinen Babij Jar i Ukraina under den andre verdenskrigen. Det er også et sterkt dokument om antisemittismen i Øst-Europa og datidens Sovjet.
Jevgenij Jevtusjenko offentliggjorde dette diktet i 1961 til 20-årsdagen for massakren. Diktet åpner med de sterke ordene ‘Det står intet minnesmerke på Babi Jar‘. Han ‘…..føler meg som en jøde selv om det ikke er jødisk blod i mine årer… som en Anne Frank..’ og ‘…. la Internasjonalen tordne ut når den siste antisemittist er blitt begravet…‘
Gårskveldens dirigent Mikhail Jurowski var selv til stede under de turbulente forholdene rundt urframføringen av symfonien i Moskva i 1962. Styresmaktene gjorde alt de kunne for å stikke kjepper i hjulene for framføringen. Ved å legge press på musikere, dirigent og solist måtte den ene etter den andre trekke seg med sykdom som begrunnelse. Symfonien ble likevel urframført og likesom Leningrad-symfonien tyve år tidligere gikk den straks sin seiersgang verden over. Undertegnede var av dem som sikret seg den første plateinnspillilngen som var å få tak i her hjemme, en amerikansk radio-overføring av heller semmer teknisk kvalitet på platemerket Everest.
Sjostakovitsj satte ikke bare musikk til diktet om Babij Jar, men også til fire andre dikt av Jevtusjenko. Av dem er særlig det fjerde, Frykt, et som brenner seg fast: ‘Frykt er i ferd med å dø ut i Russland….den hemmelige frykten for anonyme fordømmelser…(for) bankingen på døren….‘
Det er sterke tekster og et dystert budskap Jevtusjenko gir oss og som Sjostakovitsj setter styrke til med sin musikk. Komponisten var lenge opptatt av det som hendte ved Babij Jar. Han oppsøkte ravinen flere år før Jevtusjenko skrev sitt dikt og dette må ha gått sterkt inn på ham.
Det sto intet minnesmerke der da symfonien ble skrevet. Men det tok ikke lang etter at verdenssamfunnhet for alvor ble klar over hva som hadde foregått før minnesmerket var på plass. Dette er et vitnesbyrd om hvilken sterk kraft musikken kan ha. Det er nok å minne om hvilken betydning Leningrad-symfonien hadde under den andre verdenskrigen.
Kveldens solist Maxim Mikhailov var et interessant bekjentskap. Det var ikke bare hans praktfulle viking-hår han gjorde seg bemerket med og som var av en langt annen lengde enn ved hans forrige besøk her for to år siden, han hadde en ytterst levende måte å framføre teksten på. Under Babi Jar-diktet nærmest rev han i seg selv for å frambringe fortvilelsen og sorgen i budskapet. Når han kom til diktene Humor og Varemagasinet begynte han å kneppe opp klærne. Uten sjenerende overspill var han en skuespiller i sangers skikkelse. Slikt bringer framføringen atskillig nærmere publikum.
Han fikk godt følge av mannstemmene i Oslo Filharmoniske Kor. De dannet en dyster bakgrunn med sine lave, av og til knapt hørbare mumlende stemmer. Effektfullt!
Symfonien fikk sin urframføring for mindre enn førti år siden. Den gangen så den alvorstyngete og akademiske eliten i musikverdenen her hjemme, ikke minst kritikerne, på Sjostakovitsj som en lettfattelig plakat-kunstner, en komponist som skrev banale verk for å hylle kommunismen. Det var han også, men med et verk som den trettende symfonien likesom Leningrad-symfonien kan man neppe påstå at komponisten ikke hadde andre og mer seriøse sterke sider. I dag framstår han som en svært betydningsfull komponist, et av de aller største navnene i det forrige århundret.
Derfor var det utvilsomt riktig at denne konsertvelden ble innledet med Mahler, det forrige århundres andre store symfoniker hvis vi skal følge en slik tankegang. Symfonien lot seg høre den aller første gangen i 1962, dvs. omtrent på samme tid som den trettende symfonien til Sjostakovitsj ble urframført, over femti år etter komponistens død. Mahler hadde langt på vei fullført sin tiende symfoni da han gikk bort i 1911. Tre av de fem satsene forelå fullt orkestrert, og de to øvrige ble ferdiggjort etter skissene samt enkelte justeringer ble foretatt av Deryck Cooke i samarbeid med Berthold Goldschmidt.
Denne tiende symfonien starter så å si i samme åndedrag der den niende slutter. Samme tempo, samme stemning og samme melankoli i musikken som oppløser seg helt mot ytterkantene av det tonale tonebildet. En må undre seg på hvilken vei Mahler ville ha gått om han hadde opplevd å bli mer enn femti år. Neppe ville han ha blitt noen Schönberg-komponist men at han ville ha ført musikkbildet langt i retning av det abstrakte og ekspresjonistiske er det ikke tvil om. Det hører vi i denne tiende symfonien.
Denne satsen er tross sitt rolige adagio svært krevende. Det er et veldig orkester som stemmer opp bak strykerne der i særlig grad bratsjene er tillagt en framtredende rolle. En får fornemmelse av komponistens sterke ‘dødsslag’ i sistesatsen der den tunge messingen knytter seg sammen i kraftfulle akkorder mot førstesatsens slutt.
Vi var svært heldige ved denne framføringen. Vi satt tett opp til bratsjene og fikk dermed med oss atskillig mer enn det man normalt hører ved en framføring av denne symfonien eller på CD. Om ikke bratsjene alltid fører an, spiller de en svært vakker annenstemme i denne satsen og det var en nytelse å høre denne på en måte vi ikke har hørt før.
Fra abstrakt oppløsing av tonebildet til konkret sosialrealisme, dette var en konsert som gjorde inntrykk. Mektig inntrykk.
