Oslo Konserthus 15.9.2005 Britten: Four Sea Interludes, Spring Symphony (for første gang på Oslo-Filharmoniens program)
Oslo Filharmoniske Orkester, Susannah Glanville sopran, Randi Stene alt, Anthony Dean Griffey tenor, Oslo Filharmoniske Kor , barnekor, André Previn dirigent
Dette er offisielt de siste konsertene med Andre Previn som sjefsdirigent i Oslo. Han markerte det med verk som utvilsomt står hans hjerte nær. I sin tid i London for førti år siden dirigerte han ofte disse to verkene.
For i Benjamin Britten finner Previn en komponistsjel han kan kjenne seg mye igjen i. Komponisten Previn har vi dessverre ikke fått sett så mye av her i Oslo. Men han vil sikkert få bedre tid nå som tiden i Oslo er utløpt til å dyrke disse sidene av seg selv hjemme i München.
Brittens Vår-symfoni sto på programmet for første gang i Oslo-filharmonien. Litt merkelig egentlig for dette verket er et av den engelske komponistens mest kjente. Om det ikke er en pillar på linje med War Requiem er det likefullt et verk som er sprudlende og iderikt der han binder sammen engelsk tekster fra den engelske diktningens ‘vår’ – de store mesterne fra 1500/1600-tallet – og musikk med aner kanskje ennå lenger tilbake, til et stort verk for to kor og fullt symfoniorkester.
Det er vårens komme som Britten jubler til. Hovedvekten av verket ligger på korene, eller rettere, barnekoret især. Særlig symfonisk er ikke verket selv om det formelt har fire hovedsatser. På britten’sk vis ligger orkesterledsagelsen mye i enkeltinsrumenter og instrumentalgrupper. Derfor hadde blåserne og slagverk en kanskje større rolle enn vanlig er i orkestersammenheng.
Men det er nettopp denne noe spesielle orkestersatsen som gjør Britten’s musikk så fargeleggende fascinerende. Som her, koblet opp mot to kor og sangsolister – hvor sangstemmene ofte kunne opptre alene. I harper, xylofon og vibrafon kunne vi helt i starten av symfonien få en isende fornemmelse av vinteren – på vei ut.
Britten tværer ikke ut sine musikalske poenger som en Mahler i sin tredje symfoni men lar de står der, kortfattet og hugget ut til å frambringe det eksakte budskapet: La den den søte våren komme, koko!
For de kvinnelige sangernes innsats i Spenser-diktet The Merry Cuckoovar minnesverdig. Randi Stene og Susannah Glanville ga oss en lett og lystelig forsmak på at nå er det over et halvt år igjen til gjøkens glade spill… Og da skal vi heller ikke glemme tenoren Anthony Dean Griffeysom også hadde lange partier som solo.
Det var første gangen dette verket sto på orkesterets konsertprogram. Om komponisten kunne utfolde seg i uvandte kor- og orkester-sammensetninger i dette verket, fikk vi til gjengjeld en ren og fyldig orkestersats i de fire orkesterstemningene fra hans mesterverk operaen Peter Grimes. Dette er kanskje mer enn noe annet musikk som har gjort Britten kjent og kjær i en hel musikkverden. Her ble den framført med liv og temperament og de mange farvene som skiftesvis oppsto i månens skinn, ved kvelden, søndagsmorgenen og i stormen var besnærende og fascinerende.
Konsertene med Britten er offisielt de siste konsertene som Andre Previn er booket inn for i Oslo denne sesongen. Offisielt går han av som sjefsdirigent først etter denne sesongens slutt, men den fysiske tilstand sier det meste om de opplagte vanskelighetene han må ha. Men hans musikalske hode er på plass og det var godt humør og mye smil over konserten i går. Og om kroppen ble fort mye eldre enn den skulle, skal det likevel ikke underslåes hvilken betydning han har hatt for orkesteret. Det skal vi komme tilbake til!
