Bruckner: Symfoni nr. 8 (1887-versjonen), Symfoni nr. 0
National Symphony Orchestra of Ireland dir.: Georg Tintner Naxos 8.554215-16
En aldri så liten sensasjon har funnet sted i musikklivet. Fram fra glemselen er den originale, undervurderte og hundsete Bruckner i ferd med å stige fram. Det vil si, Bruckner i original, den musikken som komponisten opprinnelig skrev, upåvirket av kritikere og omverden og før hans egen vaklende selvtillit begynte å gjøre strykninger og endringer i verkene for å ’tilpasse’ dem verden rundt seg.
Og i ly av de store navnene på orkestre og stjernedirigenter er det Irlands nasjonale symfoniorkester, ledet av ikke-kjendisen Georg Tintner, som står for denne sensasjonen.
Det gledeligste av alt: innspillingene gis ut på Naxos, det vil si, til en overkommelig og noenlunde rimelig pris.
Det irske nasjonalsymfoniorkesteret ga tidligere i år ut en oppsiktsvekkende CD med originalversjonen av Bruckners andre symfoni, til nå den minst framførte og kanskje vanskeligst tilgjengelige av hans ni offisielle symfonier. Orkesteret viste på en overbevisende måte at det var ikke Bruckners originale symfoni det var noe galt med, men komponistens selvtillit.
For grunnen til at den andre symfonien til nå har stått som en noe ensom nesten uspillelig parantes blant Bruckners øvrige mesterverk, var at han hadde så liten tro på seg selv at han umiddelbart startet med å redigere og kutte ut vesentlige deler av stoffet før han turte å la det bli framført.
Dermed mistet symfonien sin kraft og helhet. Hva Bruckner oppprinnelig hadde tenkt seg – og skrevet ned – fikk Georg Tintner og hans irske orkester vist på denne innspillingen. Vi nølte ikke da den kom i vår med å utrope denne til å være en av årets definitive store utgivelser på CD-markedet.
Hva skal vi nå si når orkesteret slipper den åttende symfonien i original 1887-versjon – urørt av forlag og fiksere – sammen med en innspilling av den ‘enkelt’-nullte symfonien?
Noen så stor sensasjon blir det ikke. For Bruckners åttende (egentlig den tiende) førte nok også til at ryggen ble vendt til ham da han forsøkte å få den oppført – noe som nærmest første ham til sammenbruddets og selvmordets rand – og versjonen fra tre år etter (1890) eller den redigerte versjonen som Robert Haas gjorde, er de som til nå har vært benyttet.
Det er bare et par hundre takters forskjell, noe som utgjør nesten umerkelige få minutter i denne gigantisk anlagte symfonien – den største i omfang han fikk seg til å skrive, og uten tvil også en av de mest betydningsfulle i den symfoniske litteraturen overhode.
Det irske nasjonalorkesteret gjør ikke noen ny Bruckner med den åttende på samme måte som de gjorde med den andre. Men når de holder seg til originalpartituret vokser også forståelse av en Bruckner upåvirket av tilpasninger og velmenende råd.
Det er først og fremst i bruken av messinginstrumentene i partituret at Bruckner i originalversjon trår til med full tyngde. Dessuten er scherzoen betydelig lenger og midtpartiet et helt annet. Men vi er heller ikke så hundre prosent sikker på at de redigerte versjonene ikke forsvarer sin plass i musikkhistorien likevel.
For her merker vi ikke noen vesensforskjell – slik som i den andre symfonien. Senere års redigeringer av den åttende påvirker ikke symfonien i annet enn mindre detaljer, eksempelvis noen cymbal-slag her og et par takter der.
Derfor bør vi heller betrakte den som en ny innspilling av Bruckners åttende symfoni, framfor en som skal kaste sensasjonelt nytt lys over Bruckners kompositoriske kraft. Men her er orkesteret fullt på høyden med mer berømte orkestres versjoner.
Selv om det irske orkesteret på langt nær er noe Berliner-filharmonikere og Tintner neppe noen Karajan, er det så mye delikat i spillet at det bare er å gi seg ende over. Javisst mangler orkesteret noe presisjon og fylde, særlig hos strykerne – men hva gjør vel det?
Det er spilleentusiasmen og forståelsen for Bruckners musikk som gjør at orkesterets versjon av den åttende klatrer langt opp på rangeringen av fremragende versjoner av den åttende. I dette selskap detroniserer de mer betydningsfulle navn og orkestre. Det er ikke å ta for hardt i å påstå at dette orkesteret i dag framstår som reneste Bruckner-spesialister og et av vår tids absolutte mer betydningsfulle tolkere av den store komponisten.
For å fylle ut to hele CD’er har orkesteret hektet på en innspilling av den ‘enkelt-nullte’ symfonien i d-moll (egentlig den tredje han skrev). I tid plasserer den seg mellom den offisielle første og andre, men Bruckner trakk den tilbake av grunner som bare må tilskrives hans bristende selvtillit.
Å ja, som det svinger! Hvorfor Bruckner ikke ville gi denne symfonien et offisielt stempel, er helt uforståelig. Vi må bare takke hans katolske og saktmodige natur for at han ikke lot partituret blir flammenes rov, som Johan Svendsen gjorde med sin tredje og Sibelius med sin åttende. For dette er en symfoni som trygt forsvarer sin posisjon blant mesterens offisielle.
Bare hør her på den rolige annensatsen, en god forsmak på hva som senere kom av andante-satser i hans tre siste symfonier.
Om det ikke er noen sensasjonell ny innspilling av den åttende, har vi en versjon som fullt ut forsvarer sin plass blant de beste. I tillegg berikes av en Bruckner-symfoni som knapt er framført og lite presentert på CD.
Dette er gyldne tider for alle Bruckner-tilhengere. Gå hen og skaff deg Bruckner med det irske nasjonale symfoniorkesteret!
De irske musikerne er i ferd med å gjøre Bruckner til en ny komponist. Med denne innspillingen og den av nr. 2 tidligere i år, gir de oss Bruckner slik vi aldri har hørt ham før. Og de spiller ham med liv og entusiasme – og forbannet bra!
