Oslo Konserthus 24.10.2002 Bruckner: Symfoni nr. 8, Oslo-filharmonien dir.: Manfred Honeck
Den åttende er komponistens siste fullførte symfoni. Den er veldig i omfanget, med enkeltsatser som er av de største i hele den symfoniske litteratur og krever følgelig sitt både av tilhørere og utøvere. Over halvannen time tok det å framføre symfonien i går.
Høstmørket er den rette tid til å framføre slik musikk. Ikke fordi det musikalske tyngdepunktet er dystert og mørkt men fordi musikken lyser opp. For Bruckner er også livsbejaende. Når de mektige klangflatene støter sammen og basuner og trompeter jubler i langvarige fanfarer i kuliminasjon over de koralliknende buene i musikken, opplever vi en rik varme.
Manfrfed Honeck hadde valgt å plassere orkesteret med første- og annenfiolinene på hver side av podiet og bratsj og cello i midten. Men tyngdepunktet i Bruckners musikk ligger likevel bakfra, det er med de kraftfulle partiene for messinginstrumentene at musikken får utladning.
Førstesatsen er noe av det vanskeligste som Bruckner har laget. Den stiller opp forventninger om hva som kan komme – symfoniens sjel ligger i den omfangsrike tredjesatsen – og tilnærmingen kan derfor ikke bli helt enkel bestandig.
I tredjesatsen hentes Wagner-tubaene opp og komponisten begynner for alvor å tale til oss. Malmfulle klanger, et budskap fra en dypt religiøse komponist som ser sin musikk som mer enn svarte punkter på et noteark, et nesten overjordisk spenn er i ferd med å folde seg ut.
Manfred Honeck valgte å ta det rolig, nesten til det ekstreme. Dermed oppnådde han også å få til en sjelden flyt, høydepunktene fra førstesatsen balanserte fint. Det er her hans mesterskap ligger. Å ta fatt i linjene i Bruckners symfonier blir selve kjernen, knytte sammen de enorme buene i hans musikalske spenn, få til flyten og helheten.
Den punktvise og nærmest stakkato framføringen som mange velger, er ikke noe for Manfred Honeck. Han velger den vanskelige tilnærmingen med å se en lang linje i musikken. Dermed oppnår han en helhet og å binde sammen det veldige uttrykket i musikken.
Det var tydelig å merke på tilhørerne på gårskveldens konsert at det for noen hadde oppstått en viss matthet i forhold til den store musikken man opplevde. Å gå til Bruckners åttende symfoni er ingen dagligdags konsertnytelse. Det krever sitt, men gir også atskillig tilbake i form av en rikere opplevelse.
Og slik styrket vi oss ved møtet mellom Bruckner, Honeck og Oslo-fiharmonien i går. Aldri har fallende høstløv vært stillere.
