Bruckner: Symfoni nr. 5
Royal Scottish National Orchestra dir.: Georg Tintner Naxos 8.553452
 Den femte symfonien hører sammen med den andre til Bruckners minst framførte. Han fikk aldri høre den selv i sin levetid. Noe av grunnen er dens store kompleksitet: her bruker han for første gang de lange ‘orgel’linjene for fullt slik det kom til uttrykk i hans tre mesterverk av de tre siste symfoniene 7-9. Men han virker også usikker for musikken brytes opp i mange lange pauser og kontrastene mellom de store tutti’ene og stillheten er stor.
På denne måten blir det vanskelig å gripe musikken. Det blir som med dagens musikk av Arvo Pärt: det er pausene som skaper musikken. Denne parallelle gjennomføringen – delvis på toppene samtidig lyttende til stillheten – gjør dette til sammensatt og vanskelig gjennomført musikk.
Grunnet mangel på oppførelser har symfonien vært lykkelig befridd for revideringer og omarbeidelser. Det er Bruckner i original som framstår, skrevet i en periode av sitt liv før han ble anerkjent som komponist og symfoniker og mens han mistet viktige lærerstillinger på grunn av sin trakassering av unge piker.
Vi har Günther Wands 1977-tolkning å sammenlilkne med. Tintner gjør symfonien ørlite grann langsommere enn Wand: bare 2 1/2 minutt skiller tolkningen av de to verkene, og den vesentligste forskjellen ligger i sistesatsen.
Vi har også Oslo-filharmoniens konsert med Franz Welser-Möst i mai 1997 ennå forholdsvis friskt i minne. Fra den konserten husket vi hvordan orkester og dirigent brukte nesten hele førstesatsen på å finne balansen mellom høydene og stillheten. Orkesterets mektige messingseksjon virket nesten ukontrollert i sine utblåsinger og de enslige pizzikatto’ene inneimellom ble for enslige. Men også de fant ‘linjen’ og musikken tonet ut som en mektig koral der musikere og dirigent fant komponisten så det riktig sang ut i en samstemthet som gjorde det til en av sesongens store høydepunkter.
Hvordan kommer så Tinter ut av det med denne symfonien?
Likesom i hans øvrige Bruckner-tolkninger er det linjene som er førende, det vil si: den lange heltrukne linjen. Også i denne symfonien merker vi et grep som gjør denne dirigenten til et unikum, han holder en intensitet som nagler deg til å lytte.
Den femte er krevende musikk. Den er ikke så enkel å tilnærme seg som eksempelvis den fjerde eller syvende. Dimensjonene – ‘ekstasen’ som Tintner kaller det – er likefullt det som nagler deg fast til å lytte, fem kvarter på straken.
Standarden er høy på hans innspillinger. Med slike innspillinger Tintner har gjort til nå, og det faktum at det heller ikke foreligger så mange å velge mellom av den femte symfonien, er denne innspillingen ikke bare et utmerket supplement til din Bruckner-samling. Den er like enestående som resten av utgivelsene i denne serien. Nøl heller ikke her.
|
