Anton Bruckner: Symfoni f-moll ’00’ (1863), Adagio fra strykekvintetten (1878-79) orkestrert for strykere av Fritz Oeser
Deutsches Symphonie-Orchester Berlin dir.: Vladimir Ashkenazy, Ondine ODE 920-2
f-moll symfonien er Anton Bruckners første symfoni. Den er senere gått inn i musikkhistorien som den ‘dobbel-nullte’ etter’studiesymfonien’. Grunnen til dette finner vi i komponistens selvtillit som ikke var den aller største. Han tillot derfor ikke at denne symfonien – og den etterfølgende i d-moll – skulle få en offisiell betegnelse. Han begynte først å nummerere sine symfonier etter å ha skrevet sin tredje. Men også da var selvtilliten på bånn og han omarbeidet dem og forkortet dem flere ganger, noen ganger til så forskjellige versjoner at man i realieteten kan snakke om egne symfonier.
Anton Bruckner, som kanskje var den største symfonikeren noensinne, skrev altså ikke offisielt ni symfonier. Han skrev minst elleve og med alle omarbeidingene, særlig av den andre og tredje offisielle, kan man i virkeligheten snakke om flere. Det var først ved den syvende symfonien at omverdenen hyllet han så kraftig at han ikke så nødvendigheten av noen større omarbeidinger og strykninger. Det resulterte også i det grandiose mesterverket av den åttende symfonien.
Men her står vi så ved en symfoni han skrev før fylte førti. Vi undres over hvillken retning hans komposisjonsliv hadde tatt hvis han allerede på dette tidspunktet var blitt hyllet som en stor tonekunstner. Kanskje vi ikke hadde sett de store messene, som han skrev på samme tidspunkt, eller de senere store symfoniene. Og kanskje hadde det resultert i andre ting enn stort sett bare symfonier, som han arbeidet lenge og grundig med. Uansett hadde musikkhistorien helt sikkert blitt en annen.
Men her er vi ved en symfoni som skiller seg fra de øvrige han har skrevet nettoppp fordi han ikke helt har frigjort seg og funnet et personlig språk. Han har ennå ikke lært seg å betrakte en symfoni som et stort orgelverk med gotiske buer som velver seg oppover mot uendeligheten. Det er mye Schubert og litt Schumann vi hører i dette verket. Forgjengernes formspråk hviler som en tung skygge over symfonien. Det var først i den neste, den ‘enkelte-nullte’ symfonien noen år senere at han maktet å frigjøre seg fra dette.
Likevel må man ta det som det er, Bruckner i sine første symfoniske takter. Klart forskjellig for hva som kom til å komme, men likefullt Bruckner.
Anerledes blir det med Adagioen fra strykekvintetten. Her opptrer den fullt modne Bruckner femten år etter sin ‘studie-symfoni’. Adagioen er i denne strykerversjonen blitt mye framført, og den fortjener det.
Det er Vladimir Ashkenazy som leder Deutsches Symphonie-Orchester Berlin i denne innspillingen. Vi skal være glade for at de og det finske plateselskapet Ondine gjør slike musikkverk tilgjengelige for oss. Det gjør det mulig å få helhetsforståelse av den store komponisten.
