Bruckner: Symfoni nr. 6
New Zealand Symphony Orchestra dir.: Georg Tintner Naxos 8.553453
 Den sjette symfonien er i likhet med den femte bevart for ettertiden uten kluss og revideringer. Den framstår for oss slik komponisten skrev den og den er den mest kortfattete av hans symfonier, bortsett fra den første.
I tonen er den nesten lyrisk og utenom partier i sistesatsen er den relativt ukomplisert å tilnærme seg. Men den har ikke øvet samme drag på konsertpublikummet som eksempelvis den fjerde.
Bruckners sjette er en lett og lys symfoni, kort i omfang men likefullt stappet med komplikasjoner som gjør at den har ikke blitt den store orkestersalfavoritten den egentlig skulle blitt. Det er sistesatsens kompleksitet som lager problemene – og som med den femte er det den utstrakte bruken av pauser mot intensive tuttipartier som gjør det vanskelig å finne balansen – og linjen.
Innspillingen er med New Zealand Symphony Orchestra, som er det tredje orkesteret Tintner gjør bruk av i sin Bruckner-serie. Vi får med andre ord anledning til å teste om det er orkestrene som er ekstaordinære eller om det er dirigenten selv som gjør dette til en så fremragende serie.
Det siste må være det riktige. Nå har han brukt et irsk, et skotsk og nå altså et orkester fra New Zealand for å slå fast hvem som er den definitive Bruckner-tolker ved inngangen til det neste årtusen. Det er forståelsen hos Tintner som må være det avgjørende.
Her møter vi igjen det som kjennetegner Tintners Bruckner-forståelse: linjen. Du kan gjerne nyte sats for sats, høre dem hver for seg, stykke dem opp – og komme til samme konklusjon som undertegnede: det er nydelig, fremragende spilt – men hva så? Bruckner er mye spilt og spilt inn. Det er nok å sammenlikne med, og man kan si omtrent det samme om atskillige av disse.
Men det er helheten som skiller. Tintner kjenner løpet, han vet hvor det starter – og ender. For ham er ikke Bruckner praktfull og dramatisk orkestermusikk, orgelet omskapt til orkesterpaletten – det er også noe mer. Portalene, hvelvingene, de prosaiske begrepene som gjerne følge beskrivelsene av Bruckners verk, opplever du først når du pleier opplevelsen som en helhet.
Innspillingen av den sjette skiller seg ikke vesentlig fra de andre fire utgivelsene i denne serien. Det er fascinerende å oppleve hans lange løp mot den nesten fullkomne Bruckner-beherskelse.
|
