Oslo Konserthus 3.2.2011 Bernstein: Chichester psalms, Mahler: Symfoni nr. 1, Oslo-filharmonien, Marcus Dawson og Henrik Enger Holm – guttesopran (Sølvguttene), Oslo Filharmoniske Kor, dir.: Marin Alsop
Dirigent og musikere førte en slags brytekamp med Mahlers fantstiske og grensesprengende musikk. Det endte med jubel etter en feiende og triumferende sistesats, helten – titanens – store seier.
Mahlers symfonier står i en særstilling i musikkhistorien. De representerer overgangen fra den klassiske symfonien til den nye tid. Formene utvides og sprenges, symfoniene hans er veldige og store. Utenom denne første og den senere fjerde symfonien omfatter de mellom fem og seks kvarters spilletid. De framstår som en måte som ‘en hel verden‘, et uttrykk Mahlers selv brukte om sine symfonier: ‘symfonier skal omfatte alt‘. Her blander han inn omtrent alt som kan tenkes av musikalske uttrykk: religiøse koraler og hymner, kletzmer-musikk, bondedanser, sørgemarsjer, trompetfanfarer og overskjønne naturpastoraler med referanser til fugler og blomster. Men først og fremst bruken av sangen, enten ved hjelp av kor eller sangsolister eller gjennom lån og sitater fra hans sangkomposisjoner.
Det er det enkle og opphøyete, banale og absurde, hånd i hånd.
Derfor vil enhver Mahler-symfoni kunne kjennes igjen selv om du ikke har hørt den før. Så også med denne første symfonien. Her strømmer melodibrokkene og sang-riffene til oss fra hans samtidige komposisjon på 1880-tallet, Lieder eines fahrenden Gesellen.
På denne måten blir denne musikken altomfattende. Det strømmer til deg assosiasjoner og følelser, du får et rikt inntrykk av det som skjer, musikken skaper en frodighet av fantasi og bilder, glede og oppstemthet men også sorg og tristhet.
Denne første symfonien var egentlig tenkt som et symfonisk dikt og ble av ham selv opprinnelig kalt Titan etter et dikt av Jean Paul. Verket hadde også opprinnelig en langsom annen-sats – Blumine – som han senere tok vekk.
I den nåværende tredjesatsen tok han i bruk den franske barnesangen Fader Jacob – Frère Jacques – som er kjent som en canon. Men her forandrer han den til moll og lar en solo kontrabass framføre den i starten. Resultatet blir en slags sørgemarsj.
Kveldens dirigent Marin Alsop kunne visuelt framstå som en som førte en brytekamp oppe på podiet i symfoniens hektigste partier. Men hun var dyktig på å dempe spillet og lot den rike skjønnheten i første- og tredjesatsen folde seg ut i all sin overveldende prakt.
Da den stormisk energiske sistesatsen kastet seg over oss ble vi ført fra de dypeste daler til de største tinder før vi mot sluttstrek ble tatt med på en overveldende seiers-coda.
Hvorfor gjør Mahlers musikk så dypt inntrykk på oss? Kanskje nettopp fordi symfonien i følge hans egne ord ‘ skal omfatte en hel verden’ , de inneholder ‘alt’ og gir oss rike assosiasjoner av følelser og inntrykk.
Leonard Bernsteins Chichester psalms med guttesopraner og kor er noe langt annet enn Mahler. Egentlig et dypt religiøst verk, men også umiskjennelig Bernstein. Verkets vakre sang satte oss i en nesten vuggesang-aktig modus.
