Sjostakovitsj: Symfoni nr. 7 ‘Leningrad’, Concertgebouworkesteret dir.: Mariss Jansons
RCO Live RCO06002, Opptak fra konserter 18. og 22.1.2006
I disse dager er det 100 år siden Dmitrij Sjostakovitsj ble født. En hel verden feirer han – og vil feire ham slik det framgår av sesongens spilleplaner.
Mariss Jansons er sentral i dagens musikkverden når det gjelder Sjostakovitsj. Han startet i sin tid med å sette Sjostakovitsj på kartet i Oslo. Den gangen var den sovjetiske komponisten nærmest bannlyst i det gode selskapet her til lands, man så på ham som en plakatkunstner som skrev propagandamusikk.
Denne oppfatningen ble kraftig snudd under Mariss Jansons‘ ledelse av Oslo-filharmonien. Det kom også ting i tillegg, opplysninger som tydet på at komponisten nærmest hadde et hat-kjærlighetsforhold til regimet og makthaverne. Mariss Jansons spilte inn flere CD’er med Sjostakovitsj med orkesteret i Oslo, noe han fortsatte med i USA. Han har dermed slått fast at han er en av de fremste Sjostakovitsj-tolkerne i verden i dag.
Til dette jubileet virker det nærmest selvsagt at han tar med seg sitt nåværende orkester, Concertgebouworkesteret i Amsterdam, med på feiringen. Innspillingen av den syvende symfonien er hans andre. Den første gjorde han med daværende Leningrad-filharmonikerne en søndag i Oslo Konserthus.
Mariss Jansons har hatt sin ungdom i den byen som da het Leningrad. Han føler seg naturlig nok sterkt knyttet til byen og er fremdeles bosatt der. Sjostakovitsj’ syvende symfoni er komponistens mest berømte verk. Det bærer tilnavnet Leningrad fordi verket er dedisert til den byen som opplevde tre års beleiring av de nazistiske militærstyrkene under siste krig. Lidelsen som innbyggerne måtte gjennom lar seg ikke beskrive. I så å si alle familier bæres det ennå spor etter denne tragedien. Sjostakovitsj var selv brannsoldat under beleringen men ble så flyttet bak frontlinjene fordi myndighetene mente han kunne gjøre større innsats der ved å skrive ‘patriotisk’ musikk.
For musikk som denne symfonien gjorde riktig vei i velinga for å sveise de allierte sammen i kampen mot nazismen. Den ble oppført under stor suksess i eksempelvis USA – partituret ble mikrofilmet og fløyet ut. Leningrads kamp for å overleve ble virkelighetsnært brakt inn i konsertsalene. Det var ikke vanskelig å føle krigens nærvær ved denne symfonien.
Symfoniens førstesats kan tolkes programmatisk. Et grelt marsjmotiv kan oppfattes som marsjerende nazistiske militærstøvler. Det møter sitt ‘nederlag’ i symfoniens siste takter. I symfoniens sistesats kan vi føle triumfen over ‘seieren’ ved messingblåernes fanfarer. Ikke rart at dette gjorde sin virkning under krigsårene for de som hørte symfonien.
Men sannheten kan nok være dypere enn dette. Selv om symfonien er tilegnet ‘det kjempende Leningrad’ tilsier alt, ikke minst lengden av verket, at symfonien ble påbegynt lenge før nazistenes innmarsj i Sovjet i 1941. Det har til og med gått då langt i gjetninger at førstesatsens motiv snarere gjelder det kommunistiske stystem og Stalins terrorvelde.
Uansett er dette et dramatisk verk som setter sine spor. Og man kan heller ikke komme utenom de forholdene den ble framført under. Den ble kanskje det fremste uttrykket for kampen mot nazismen på musikkens område under krigen og den bidro til å sveise de allierte sammen. Intet mindre altså.
Her er altså bursdagspresangen fra Mariss Jansons og Concertgebouworkesteret til Sjostakovitsj’ bursdag. Mariss Jansons velger en tolkning uten utvendig bravur, men med følelse og nærvær. Det er en innspilling som er satt sammen av opptak fra to konserter. Den har derfor den nerve og elektriske spenning som en levende konsert kan gi. Teknisk er innspillingen uten lyte.
Dette er ikke bare skjønnmusikk en skal nyte. I første rekke er det et dramatisk verk som gjør stort inntrykk. Et stort verk – og en stor innspilling!
