Puccini: Madama Butterfly
Renata Tebaldi (Cio-Cio San), Carlo Bergonzi (Pinkterton), Fiorenza Cossotto (Suzuki), Enzo Sordello (Sharpless), Angelo Mercuriali (Goro), Paolo Washington (Bonze), Lidia Nerozzi (Kate Pinkerton), Michele Cazzato (Yamadori), Virgilio Carbonari (Kommissær), Oscar Nanni (Yakuside); Orchestre e coro dell’Accademia di Santa Cecilia, Roma, dir.: Tullio Serafin
opptak 1958 Decca 452 494-2
Som så mange andre innspillinger i denne serien er også dette et sent 50-talls opptak med Santa Cecilia-instituttets kor og orkester i Roma. Det kanskje mest oppsiktsvekkende ved denne utgivelsen er lyden. Tatt i betraktning at dette er over førti år gamle opptak er lydbildet nesten sensasjonelt bra. Det låter som et digitalt juvelopptak fra i går, og Deccas teknikere har gjort en fremragende jobb med å redusere båndsus og andre skavanker. Opptaket er av edel årgang, det er overhode ikke preget av tidens tann.
Det er det ene fortrinnet ved utgivelsen. Det andre er Renata Tebaldi og Carlo Bergonzi som henholdsvis Cio-Cio San og Pinkerton.
Madama Butterfly er, likesom Lakmé av Delibes, et godt eksempel på såkalt ‘kineseri’. Emnevalg fra det fjerne østen, gjerne med ulykkelig kjærlighet på tvers av kulturelle grenser, var populært for hundre år siden. Det eksotiske i fremmede kulturer ligger som et ekstra krydder. I etterkant ser vi også at det i disse dramaene ikke bare er det lette og krydrete som slår oss, men også det sterke drag av alvor og imperialismekritikk som lå i sujettet. Hos Puccinis er det den amerikaneren marineoffiserer Pinkerton som blir skyteskiven mens det eksempelvis hos Delibes er engelsmennenes framferd i India som blir stilt ut. Men stoffet er ikke ensidig: også de mindre bra sidene ved eksempelvis japanske tradisjoner blir stilt ut (hos Delibes er det religiøs fanatisme).
Vi glemmer fort de dramatiske sidene ved disse sujettene når vi hører disse operaene. De er blitt meget populære i ettertid, og Madama Butterflyer ikke bare en meget spilt opera, den er også – ved siden av Carmen og La Bohème – den mest framførte totalt sett.
I motsetningen til flesteparten av de andre innspillingene vi har hørt i denne serien, er ikke denne akkurat den mest gnistrende. Men bevares, den er patent nok og i vrimmelen av innspillinger av denne operaen, er den god nok – når den attpåtil foreligger i denne serien som tilbuds-CD.
Det sier bare litt om kvaliteten i denne praktfulle opera-serien til Decca, at vi inne i mellom må hoppe fra betegnelsen fremragende enestående til det fremragende utmerkete.
