Kulturnyheter

Byens lys 3

Her kommer så den tredje boka i Saabye Christensens trilogi om Kristoffersen-familien på Fagerborg. Nå er vi kommet til seksti-tall, hippetid og ungdomsopprør tar plass.

Men det er også i denne boka hvor forfatteren har varslet om sin avskjed som forfatter. Det lyder dramatisk og setter en spiss på boka. Under skrivingen har han fått en alvorlige kreft-diagnoser. Som forfatter går han derfor inn i fortellingen – eller fortellingene – og kommenterer seg selv, sin helse og sitt eget forhold til forfatterskapet og bokas utvikling.

Lars Saabye Christensen: Byns spor – Skyggeboken, Cappelen Damm 2019, 544 s.

Jeg må faktisk si at dette har gitt boka en egen dimensjon. Såvidt jeg vet har vi aldri opplevd slikt i norsk litteratur tidligere. Jon Michelet skrev på sitt mammuttverk om skogsmatrosen inn til så å si siste sekund før han døde for to år siden, men han la ikke inn seg selv i handlingen.

foto: Kulturspeilet

Dette er faktisk spennende gjort! Det blir nesten noe Dag Solstad’sk over det. Forlaget er kanskje de som liker det best. Det skaper store oppslag i den spekulative pressen og muligheter til større salg. Men vi skal la insinuasjonene ligge og heller ta han på ordet. For å få inn litt av handlingen og kommentere utviklingen, er det faktisk kløktig gjort. Det åpner opp for en slags surrealistisk oppfatning av forfatterskapet.

Boka åpner med at de fire guttene fra Beatles-boka hans flere år tilbake finner et lik i sjøen ved Huk på Bygdøy. Men så hører vi knapt noe mere til dem.

Hippie-tida kommer, foto: Kulturspeilet

I utgangspunktet er denne tredje boka ikke forskjellig fra de to foregående i denne trilogien. Det er det samme miljøet, bare at folk er blitt eldre og at verden har forandret seg. Tildels mye.

Det er herlig å lese den. Hans forfatterskap er noe for seg, det er frodig og levende. Med de små grepene han har lagt inn blir dette en ekstra fornøyelse. Vi får faktisk en utvidelse av rommet fortellingene finner sted i. Nå kan han ta sjansen på å utvikle dem i atskillig grad og få med biter og brokker fra sitt eget opplevde liv. Dermed rir vi på elefantryggen i Thailands jungel og opplever jazz med Chet Baker i italienske høyfjell. Dette blir spennende! For midt oppe i vestkantfruenes patetiske veldedighet med basarer, broderier og utlodninger er det ikke noe annet som rusker bedre opp enn rå og sprukken elefanthud i en stinkende jungel!

Youngstorget 1976, foto: Kulturspeilet

Derfor hopper vi mer enn gjerne bukk over manglende realitetsbeskrivelse og presisjonsnivå i SUF (m-l’s) grunnsirkler i sin tid (forfatteren var neppe noen SUF’er). I stedet nyter vi en rik roman med menneskeskildringer fra såvel fortid langt opp i nåtid. Hans egne refleksjoner kommer som en bonus til noe som er rikt fra før.

Underveis flagrer mange personligheter og brokker av personligheter forbi. Du har møtt noen av dem før i hans bøker, eller kanskje de minner om dem. Beatles-låta Eleanor Rigby siteres stadig om de ensomme menneskene der ute. Det er dette som gjør has bøker så rike. Foruten nærhet i stoffet til byen og stedene her, kommer det også opp mennesketyper vi har møtt på før.

Kirkeveien 1976, foto: Kulturspeilet

Som i de to foregående bøkene er det bildene – stemningen – han gir fra en tid noen tiår tilbake som fascinerer. Gatene, trikkeskinnene, hjørnene, hekkene, trærne, det blir levende for oss igjen. Selv for en som ikke vokste opp i strøket men bare fartet rundt i byen, blir det nært. Snubleturer om nettene fra eller til en fest eller en venninne – det var gjerne i dette strøket de bodde – vekkes pånytt.

Det er dette som er magisk ved hans bøker, at han gir oss personer og bilder av dem som om vi var der selv. Kanskje vi også var det? Joda, vi har da tråkket i denne gata eller gått på dette fortauet eller snublet rundt dette hjørnet. Uansett farvel til forfatterskap eller ikke, han har gitt oss rike øyeblikk som fortsatt lever gjennom bøkene hans.

Avslutningen er gedigen uansett om intensjonen er avslutningen på en trilogi eller et helt forfatterskap. Å la Saties mest berømte klaverstykke Gymnopedes tone utover byen i rådhusklokkene er fantasifullt tenkt!

Sjekk også

Mektig krigsmusikal på Tjøme – Toråsspelet – Fritz og Maja-krig og kjærlighet

Tekst og bilder: Torkil Baden Manus: Mona Windvik Musikk: Hans Mathisen Regi: Mads Henning Jørgensen …

Gull fra Grøttum

Gull fra Grøttum Anmeldelse av Torkil Baden 85 år gamle Kåre Grøttum hviler ikke på …