Kan det være negativt? Snarere det motsatte. At Lars Saabye Christensen gjentar seg selv og skriver om (nesten) de samme menneskene og det (avgjort) samme miljøet han gjorde helt siden han for alvor slo gjennom med boka The Beatles er neppe noen ulempe. Det som gjør at vi blir glad i bøkene hans og de personene han skildrer, er fengslende historier som gjentar seg gang på gang. Vi setter pris på å få en ny omdreing av de (nesten) samme historiene med de (nesten) samme menneskene en gang til.
Som i år med Byens Spor. Her har han lagt ut på ny vandring hvor Byens Spor skal være første del av en trilogi. Riktignok forflytter han seg noen kilometer fra Skillebekk og opp til Fagerborg, men miljøet og tidskoloritten er den samme. Det er fortsatt indre vest. Det er fortsatt i forfatterens oppveksttid.
Lars Saabye Christensen: Byens spor, Cappelen Damm 2017, 442 s.
Det er rett etter frigjøringen i 1945 og noen år framover. Vi følger ekteparet Kristoffersen, arkitekt Ewald og Maj og deres sønn Jesper som har begynt i førsteklasse. Maj er kasserer i den lokale Røde Kors-foreninga og boka gjør lange svinger innom referater fra møter i denne foreninga.
På mange måter et underlig miljø med rare skikker og snål tenking. Slik fortoner det seg for en som er vokst opp i samme tidsepoke men på en helt annen kant av byen. Men det er likefullt til å kjenne igjen. På et vis. Slik var det for ikke så rent få år siden. Omstendelig, regelstyrt, Jantelov og høflighetsnormer. Man sa De og Dem.
Saabye Christensen eier et språklig mesterskap og evnen til å skape levende mennesker. Bare innledningen av boka, den dagen kongen døde (i 1956), er mesterlig. Fra de første ordene blir du fengslet. Det er nesten som et langt dikt.
Det er en varm bok og absolutt noe av det bedre Lars Saabye Christensen har skapt. Du blir glad i menneskene han forteller om og du frydes når du vender fra side til side.
Så absolutt!
