Jonas Gahr Støre/Bals: I bevegelse – veivalg for det 21. århundret. Cappelen-Damm 2014 423 s. Murstein i denne sammenhengen kan bety to ting: tung stein å løfte – eller noe å bygge med.
Det siste er nok det avgjørende i denne sammenhengen.
Jonas Gahr Støre sier at det er i denne mursteinen av en bok han presenterer sitt grunnsyn, sin ideologi og sine visjoner etter at han tok over som partiformann i landets største parti. Med det som utgangspunkt kan han kanskje invitere til det artige poenget at jo lenger boka blir, dess mer tåkete blir innholdet. For å være helt ærlig, noe vesentlig klokere ble undertegnete ikke.
Men vi skal på ingen måte avskrive disse fire hundre sidene. Det er ikke bare tung stein å løfte (lese gjennom), det er også tanker som det kan bygges noe ut av. Det er på en måte befriende å oppleve en slags ‘ny’ Arbeiderpartipolitiker, lykkelig befridd for flosklene og språket som har særmerket alle de som gjennom generasjoner har vokst opp i et lukket Arbeiderparti-miljø.
Vi må riktignok helt til side ca. 300 før vi for alvor skjønner at han på elegant vis har glidd inn i dette miljøet og tatt på seg den pragmatiske og smidige hammen som særtegner det. I avsnittet om klima har han mange fine synspunkter og jeg kunne underskrive på mye av det han sier. Men dobbeltheten, det pragmatiske, gjøre alle til lags, blir så mye tydeligere når han uttrykker noe om at forurensning er fælt og må begrenses og han på den annen side vil ha fortsatt norsk gass-produksjon. Visst forurenser gass, men kull er verre, og norsk gass-produksjon kan føre til at bruken av kull går ned. (!)
Det blir som å høre salige Røiseland i sin tid i debatten om han støttet amerikanernes krigføring i Vietnam: “Ikkje gæss!“
Det å brenne tusentalls sivile med napalm er jo ikke moralsk sett det samme som Arbeiderpartiformannens støtte til norsk gass-produksjon men det innehar den samme gynts’ke dobbeltheten.
Det han skriver om 22. juli er absolutt verdt å få med seg. Her virker han ærlig og oppriktig, formuleringene er enkle og klare og dette er til å få forstand av! Det er også langt på vei et oppgjør med Fremskrittspartiet som vi lenge har savnet i denne sammenheng.
Boka inneholder endel artige poenger. Jeg festet meg med noen beskrivelser han hadde fra sin skoletid: han ble skikkelig kjørt av en ung fyr med Mao-merke som forlangte sjølkritikk av ham, hvilket han fikk. Fyren med Mao-merket viste seg å være nåværende operasjef Per Boye Hansen. Han har også noen ramsalte ord om det AUF-miljøet han møtte i sin skoletid: dette vare etter hans mening for eksklusivt og bunnet i kjente og familie.
Men så blir det på side etter side grått. Han går gjennom i kapitel etter kapitel viktige emner som parti, tillitt, velferdstat osv. Jeg festet meg ved at selv om dette er tungt lesestoff for en som undertegnete, omgir han seg dels med nye ord for å være Arbeiderparti-formann, ikke minst når han skal forklare hvordan han som kommer fra et miljø i overklassen valgte sosialdemokratiet framfor det selvsagte konservative som lå til familie, oppvekst og formue (skapt i Jøtul-konsernet). Men det lyder ikke så kunstig og omstendelig vi kanskje er vant til fra den kanten.
Mange er nyfikne på den nye AP-sjefen. Han representerer noe nytt i norsk politikk. Derfor er det mange som har fått tak i denne boka for å lese hvilke tanker og visjoner han har, noe som kan bli bestemmende for vårt samfunn i mange år framover. Slik sett har denne boka utvilsomt en misjon.
Jonas Gahr Støre kom for alvor inn i norsk politikk i 2005. Han vakte umiddelbart sympati for sitt ‘upolitiske’ vesen, sin høflighet og evne til å snakke rett fram uten altfor mange bisetninger. Den gangen markerte han seg som en ny politikertype.
La oss håpe et dette tykke skriftet er et pliktløp han var nødt til å levere i den posisjonen han nå er i. Jeg velger fortsatt å håpe på ham som en fornyer i norsk politikk i hvert fall i formen, i måten å henvende seg til folk på.
