Arvo Pärt: Kanon Pokajanen
Estonian Philharmonic Chamber Choir
dir.: Tönu Kaljuste ECM 1654/55 457 834-2 (2 CD’er) (1998)
 Det er dette som er så merkelig ved Arvo Pärts musikk: uansett lengde, innhold eller mangel på variasjon, er den totalt bergtagende. Denne anmelder meldte seg ut av statskirken den dagen han fylte femten og har av naturlige grunner ikke hatt noe videre nært forhold til kirkemusikk. Heller ikke til kor. Og til bønneskrifter i den bysantinske kirke fra 6-700-tallet må vi ærlig talt innrømme at vi ikke kan oppvise noen entusiasme.
Men så er det dette med trolldommen i Arvo Pärts hyperenkle musikk. Selv en Johannes-pasjon som ikke rørte seg ut av det stadig repeterende i nærmere åtti minutter, har vi større sansen for enn Johann Sebastians tross alt atskillig mer fargesprakende verk av samme navn. Og det samme skjer når vi nå skal sette oss ned og lytte til halvannen time med Arvo Pärts nye komposisjon, framført av et kor.
Det tar ikke mer enn to takter før trolldommen sitter og Arvo Pärts musikk sitter klistret til øretelefonene i dagesvis. Hva er det med hans musikk som skaper denne fantastiske virkningen på sjel og sinn – og normalt sett relativt rasjonelt innstilte mennesker?
Enkle repeterende treklanger – en halvtone opp og og en heltone ned – er jo ingen stor kunst å skrive. Men det er vel her hemmeligheten med Arvo Pärt ligger: at han eier en slik evne til å formulere den totale enkelhet i store formater og med enkle midler.
Busta var som sagt ute da vi så at dette var to CD’er med bare et verk, hvor han bare benytter seg av den menneskelige stemme og ikke fargelegger musikken med bruk av instrumenter av noe slag. Men forlengst har vi godtatt Pärts religiøse intensitet, og vi svelger også glatt denne omgangen med bønnesang.
Teksten er kjent som den Store Kanonen i den russisk-oritodokse kirke, og skal være skrevet av St. Andreas av Kreta et sted mellom 660 og 700 e.Kr. Kanonen er en del av morgenritualet og budskapet er å hilse velkommen Kristi åpenbaring i verden. Det er en lovsang til lyset, til forvandlingen som skjer mellom natt og dag, mellom profeti og fullendelse, og mellom død og udødelighet. Den framføres ennå i klostre og mindre kirker.
På komponisten må dette verket også hatt en saliggjørende virkning. Han er blitt mer pratsom og åpen for omverdenen, og han som tidligere nektet å uttale seg til presse og journalister, skriver nå en lengre åpenhjertig introduksjon til verket i CD-heftet. Han opplyser at denne komposisjonen har holdt ham opptatt i to år. Han sier at han ble mer og mer involvert i ‘kanonen’ og tiden i selskap med dette verket var spesielt berikende.
Det er vanskelig å beskrive Arvo Pärts musikk på annen måte enn at den rett og slett er enkel. Nyenkel og spekulativ, vil noen si. Men den eier likefullt en besnærende kraft. I alle sin enkelhet bærer musikken nemlig et budskap og en mening langt utover det religiøse engasjementet som i hvert fall for denne lytteren blir en mektig opplevelse.
Det er fristende å sammenlikne dette verket med Johannes-pasjonen som til nå var det mest omfangsrike verket Pärt har skrevet. Men dette er lengre – og om mulig, ennå enklere.
Ta da med at dette opprinnelig er et bestillingsverk laget for 750-års feiringen av Kølner-domen i år.
Da får vi også de rette historiske perspektivene på det.
|
