Great Norwegian Performers 1945 – 2000 Vol. III, Camilla Wicks
Glazunov: Fiolinkonsert a-moll*, Vaughan Williams: The Lark Ascending*, Brahms: Fiolinsonate nr. 2 G-dur op. 78#, Bjarne Brustad: Suite for solo-fiolin, de Sarasate: Malaguena fra spanske danser op. 21 nr.1#
Camilla Wicks – fiolin, Bergens Filharmoniske Orkester*, dir.: Karsten Andersen*, Robert Levin – klaver#
Opptak (alle NRK): Fra konsert 17.1.1985*, Brahms 25.6.1975, Brustad 9.7.1969, Sarasate 9.11.1950.
Dagens generasjon forbinder lite eller intet med navnet Camilla Wicks. Derfor er det mer enn fortjenestefullt at hun hedres med denne Simax-CD’en det året hun fyller åtti.
Hun presenteres i serien Store norske utøvere. Det er riktig, men det må legges til at hun er halvt amerikansk. Det er også i USA hun for det meste har hatt sitt virke selv om hun også var virksom her hjemme i flere perioder.
Det var hennes far fiolinisten Ingwald Wicks som ble hennes første lærer og inspirator. I USA studerte hun videre med sin tids kanskje fremste fiolinpedagog Louis Persinger. Hun debuterte i New York i 1942 og fra 1947 hadde hun et par år i Norge hvor hun gjennomførte flere turneer. Senere tiltrådte hun stillingen som professor ved Norges Musikkhøgskole i 1975 og hadde denne et par års tid før hun dro tilbake til USA og virket som professor ved flere universiteter. Hun har vært lærer for flere generasjoner av norske fiolinister, blant dem Henning Kraggerud.
Når vi nå får en hel CD med henne skjønner vi hvilken utøver av Guds nåde hun var (eller er). Tonene slår mot oss fra de digitale rillene med uimotståelig kraft. Vi skjønner at det ikke bare er høflige ord når amerikanske kritikere kan skrive at hun kan nevnes i samme åndedrag som de store 1900-talls fiolinistene som Yehudi Menuhin, Nathan Milstein og Jascha Heifetz. Det er store ord, kanskje for store vil noen si, men når vi hører henne spille på denne CD’en skjønner vi at det ikke er helt grepet ut av luften.
I miljøet på Norges Musikkhøgskole da hun var der var hun med på å bygge opp en levende og vital institusjon som kom til å bety svært mye for musikklivet i Norge. Hun har holdt kontakten med sine fremste elever fram til dags dato.
Hvorfor ble hun ikke det helt store navnet i USA eller her i Europa? Ganske enkelt fordi hun var kvinne. Midt oppe i en aktiv karriere som utøver gikk hun gravid og måte ta ansvar for barn. For femti år siden var ikke forholdene slik de er i dag og hennes muligheter hadde en naturlig avgrensing. Men hun rakk å gjøre flere innspillinger, blant annet med den legendariske dirigenten Bruno Walter. Derfor falt hoveddelen av hennes virke på pedagogikken og opplæring – og der har hun satt store spor etter seg.
Det er medvirkingen av Bergens Filharmoniske Orkester som setter de sterkeste inntrykkene på denne CD’en. Glazunovs a-moll konsert ble et av hennes favorittverk, men det første og fremst i Vaughan Williams’ vårmusikalske dikt at spillet hennes for alvor får nerve. Noe søtladent er nok komponisten sin beskrivelse av lerkesangen men Camilla Wicks spiller med tyngde og uten altfor søte frierier.
Bjarne Brustads suite for solo-fiolin fra 1969 ble tilegnet henne i sin tid.
Dette er en viktig CD. Ikke bare historisk da den dokumenterer vår nasjonale musikkarv og hvilken enestående utøver Camilla Wicks var (og fortsatt er). Det er en hyllest til en person som har betydd mye – og fortsatt betyr mye – for det levende musikkmiljøet i landet vårt.
